Gjedde: Abbor: Ørret:

Fisketid:

Dreggefiske 01.10 – 31.08.( Forbud mot dreggefiske 01.09-30-09)

Rekorden er 15,3 kilo

Den største ørret på stang tatt fra land ble tatt på sluk nedenfor Hunderfossen av Arnfinn Aasen, Gausdal i 1966 og veide 13,1 kilo. 18.juli 1995 fikk Jørn Volden i Fåberg en på 12,7 , 28.august 1992 tok Frank Arne Andersen , Lillehammer, en på 12,2 kilo og på den siste fiskedagen 28.august 1995, landet Roger Vangli, Mesnalien, en ørret på 12,1 kilo. Ingen av disse ørretene er ført inn på noen rekordliste. Det er derimot dregge-fisken på 15,3 kg som Robert Torp fra Nes i Hedmark tok i Mjøsa 1.november 1981.

Krøkla er snadder for storørreten i Mjøsa. Det er derfor populært å dorge med krøkle som naturlig agn, montert på såkalte agnskaller, med en fart på 1,5 knop.

http://hamar-fiskerforening.no/2018/05/01/fangstrapporter-1-mai/

• Du må ro i 20 timer for hver fisk!

  Mjøsa er 363 km2 og maks 449 m dyp. Innsjøen har flere storvoksende ørretstammer, og mest kjent er Hunderørreten, som går opp i Gudbrandsdalslågen for å gyte. 1-8 kg, enkelte over 10 kg. Byttefisk: krøkle,låpgåsild og sik.

  Dreggefiske er tillatt fra 1.mai til 31.august og fra 2.oktober til 31.desember

  Maks 4 stenger pr. båt. Oter med krok mindre enn størrelse 8. Beste fisketid fra sesongstart og frem til St. Hans og i oktober. Best fiske i Mjøsa mellom Vingrom kirke og Lillehammer, Furnesfjorden, Ringsakerfjorden og området rundt Helgøya.

  I juli og august er det som regel lite fisk å få, sier Torp. Han mener den beste fisketiden er mai og juni og fra midten av oktober til det blir for kaldt til å fiske fra båt.

  Av de 10 tonn storørret som årlig blir tatt i Mjøsa-vassdraget, blir halvparten tatt på dregg i selve innsjøen. I Mjøsa regner man med å måtte fiske 20 timer pr. fisk, i Lågen 140 timer. I snitt må en erfaren fisker bruke 47 timer pr. fisk

• Robert Torp har rekorden foer ørret tatt på dregg i Mjøsa

Rekordørreten på dregg har Robert Torp fra Nes. Dyret på 15,7 kilo ble tatt den 1.november 1981.

• Sjelden har han gått i land tomhendt i de 30 årene på Mjøsa, og spesielt husker han storfangsten på 26 kilo ørret som han tok ved 9-tiden en søndag morgen utenfor Fossum gård.

  I de 30 han har fisket , har han stort sett vært alene i båten. Men det betyr ikke at han har vært ensom. Fra sin plass om bord har han hele tiden hatt god kontakt med den store dregge-flåten rundt seg.

  Torp vedgår at mjøsfiskeren er en luring. Unngår å fortelle om fangstplassene. Men fiskekameratene har sine knep.
  – Noen har grisører og falkøyer og fanger opp over walkie talkien det minste vink om at noe er på gang, sier Torp. Heller ikke en mjøsfisker kan holde kjeft om fangsten sin.

  Dreggeutstyret hans er klassisk. Styret. Han bruker vanligvis 0.40-0.50 mm sene. på snellene, med 25-40 meter line ute, alt etter hvor de fire stengene er plassert i båten.

  Første stang til venstre står rett ut, er 4 meter lang, med 40 meter sene uten søkke.

  Stang nummer to fra venstre er en meter lang, har 30 meter sene og 120 gram bly.

  Stang nummer tre er en meter lang, har 25 meter sene og 300 gram bly.

  Fjerde stanga er fire meter lang , har 35 meter snøre og 30 gram bly.

  Omtrent tre meter fra sluken monterer han en hvirvel pluss 30 gram bly, og deretter hvirvler for hver 10 meter, ellers tvinner snøret seg.

  Dreggeskjeene lages på Hamar. Svekløkken lager stengene og devonslukene.

  Om høsten bruker vi bly for å få dreggene til å gå dypere, om våren fisker vi helt oppe i vannskorpa.
  Om våren fisker vi om natta, om høsten fra kl. 8 til 18. Det kan være en dødperiode midt på dagen.
  Mjøsørreten har ingen fast rute. Den går der maten går og ned til 15 meters dyp. Den foretrekker krøkle og små lagesild. Snippanda i Bunnefjorden er en av favorittplassene.

  Stadig flere bruker ekkolodd, men får ikke mer enn andre, mener Torp.

  http://www.fiskeguiden.no/9c070772-d211-4720-9baa-91e06894ec77″ alt=»page16image896012112″ width=»226.664930″ height=»320.533965″ />

  

  Idealtemperatur 8-9 grader

  Idealtemperaturen for dregging om våren er 8-9 grader, om høsten 5-6-7 grader.

  Mens ørreten i Mjøsa tar krøkle hele livet, tar ørreten i Randsfjorden og Tyrifjorden en del stor sik. Derfor er storørreten lettere å ta i Mjøsa.

  Hunderørreten gyter annet hvert år. Den skaffer seg mat ved hjelp av synet.

  Storørreten var 10 år gammel

  Dreggefiskeren Jan Verner Stenvold fikk sommeren 1999 en ørret som viste seg å være 10 år gammel. Den 12,3 kilo tunge og 104 cm lange ruggen vandret ut fra Gudbrandsdalslågen som 26 cm lang ørretunge i 1992 , og hadde vært på gytevandring tilbake i sin barndoms elv to ganger før den havnet på dreggen til Stenvold.

  Fritt fiske i Mjøsa, fiskekort i Lågen:

  Felleskortordningen, eller G-kortet, som det kalles, omfatter nesten hele Gudbrandsdalslågen , Gausa, Sjoa og Otta opp til Vågåvatnet. Fiskekortet koster 100 kroner for 3 dager, 150 kroner for en uke og 300 kroner for hele sesongen fra og med 15.juni til og med 31.august.

  I Mjøsa er det et såkalt fritt midtparti. Det betyr at det er gratis og fritt fiske over hele innsjøen og fra de fleste strandområder.

  Flueoter

  Fra fastmerket ved Hunderfossen og ned til Hølsauget er ørreten fredet 1/9-31/5. Nedenfor Hølsauget er ørreten fredet 1/9-31/5. Fiske med stang oig håndsnøre med sluk med inntil 4 kroksett, pilk, flue og agn. Flueoter med maksimum krok 8. Bare fluefiske i en sone på 75 meter på begge sider av elva nedenfor fastmerket under Hunderfossen. I fredningstida for ørret er det nedenfor Hølsauget bare tillatt å bruke flue med maks 10’er-krok og agnkrok. Ikke tubeflue.

  Årlig fangst nedenfor Hunderfossen er 50 fisk = 180 kg. Beste fisketid fra skumringen om kvelden til morgengry. Beste fiske på strekningen mellom Hunderfossen og utløpet av Gausa. Køordning med beveglig fiske. Nedenfor Hølsauget fiskes det best fra båt.

  Fiskekort: A/L Lågen Fiskeelv, sportsbutikkene i Lillehammer og enkelte bensinstasjoner.

  Historie

  Det har vært drevet fiske med drivgarn og teiner på gytevandrende Hunderørret helt tilbake i Middelalderen. Huitfeldt- Kaas nevner i sin bok om ”Mjøsens fisker og fiskerier” fra 1917 at det også ”nu og da hænder at dær faaes store ørreter op til 4 a 5 kilo under stangfiske med flue i elven I hølen nedenfor Hunnerfossen vet jeg at en mand paa en dag mistet 2 oterfjæler, fordi store ørreter gik paa oteren og trak den under vandet, saa fluer og fjæl ble borte for bestandig”.

  Med Hunderfossen kraftverk, som ble ferdig bygget i 1964, og dammen over Lågen, som hevet vannspeilet med 6 meter, ble det umulig for ørreten å vandre videre til det ble bygget en fisketrapp i 1966. For å kompensere for ørretens reduserte gyte- og oppvekstmuligheter, er utbyggeren Opplandkraft pålagt å sette ut 15000 toårige ørretunger årlig. I tillegg setter Lillehammer Sportsfiskerforening ut en god del settefisk fra eget anlegg.

  Mens vannføringen er uendret fra innløpsoset i Mjøsa og opp til Hølsauget, der vannet fra kraftstasjonen renner ut igjen i sitt opprinnelige elveleiet i Fåberg, er vannføringen sterkt redusert i de tre fiskesonene på den videre 4,5 km lange strekningen fra Hølsauget og opp til Hunderfossen.

  Utbyggingen har forsinket oppgangen av storørret i Gudbrandsdalslågen. Fisken har problemer med å passere Hølsauget ved lav vannføring. Ved lengre perioder med lite vann, blir fisken sterkt forsinket eller kommer ikke forbi Hølsauget i det hele tatt. Da kan den stå her i hølen i store stimer og vente på mer vann.

  Fisketiden er fra 1.juni til 1.september, men den første fisken på strekningen opp til Hølsauget blir tatt først fra 5.juni og 25.juni , som oftest så sent som 20.juni. Beste fisketiden er rundt midten av juli. Da kommer hovedinnsiget av gytevandrerne.

  Ta en telefon

  Før 15.juli er det ingen fisk på strekningen fra Hølsauget og opp til Hunderfossen. I perioder med minstevannføring, og det er det i 80 prosent av fisketiden, er den ikke fiskbar i det hele tatt. Elvekraftverket har ikke noe fast driftsskjema. Først to dager i forveien vet man når slusene åpnes, og vannføringen bør være minst 100 m3/sek . Har du tenkt å fiske på strekningen mellom Hølsauget og Hunderfossen, må du derfor først ta en telefon til elvekraftverket og sjekke om det er i drift og i så fall ta turen på sparket. Sommeren 1996 var det bare mulig å fiske her tre dager i august. Først da hadde den første ørreten så vidt rukket opp til den regulerte strekningen.

  Kjempeinnsats

  Store mengder stor settefisk settes ut i Lågen og sideelvene til Mjøsa. Trond Taugbøl står i
  spissen for en kjempeeffektivt holdningsskapende arbeid. All settefisk får avklippet fettfinne. Dermed er det fastslått at 50 prosent av gytefisken er villfisk, den andre halvparten utsatt
  fisk av lokale ørretstamme. Det betyr at villfisken trives og formerer seg.

  

  Fiskeglede!

  John Sinnerud fra Fåberg ( til høyre) tok den største ørreten i Mjøsa sommeren 2001. Ørreten veide 9,35 kilo og ble tatt på en 4 toms Rapala Storm under dreggefiske utenfor Helgøya 22.juni 2001.

  Bag limit for storørret

  Det bør innføres en bag limit for storørret i sårbare elver. Forsøk viser at fisk som settes ut igjen, tåler påkjenningen. Av 23 ørreter på 1,5 til 8 kilo tatt på sluk i Ringebu, døde bare en etter å ha fått fjernet sluken og plassert i elva igjen med radiosender. Poenget er at fisken må få stå i fred på en trygg og skjult plass . Etter ett døgn er den kvitt melkesyren i kroppen og er i fin form igjen.

  Bruk guide

  I Gudbrandsdalslågen fiskes det mest med flue og sluk, mindre med mark. De mest vanlige sluktypene er blanke, gule eller hvite Devon-spinnere (25-30 gram) , Møresilda (27-32 gram) og Storlaksen (30 gram). Fiskeplassene i Gudbrandsdalslågen er ofte storsteinete og lett å sette fast. Bruk minst 0,45 med mer sene. Øverst i Hunderfosskulpen finnes en egen fluesone. Som i de fleste andre storørret-elvene er den beste fisketiden fra skumringen om kvelden og frem til det lysner på morgenkvisten. For ukjente er det farlig å ta seg frem langs elva i mørket. Derfor er det viktig å leie en guide til du er kjent med forholdene og hvor ørrten tar.

  Ørretungene lever i elva i 2-6 år. De er i snitt 4 år gamle og 25 cm lange når de vandrer ut i Mjøsa, der de vokser videre på fiskemat. 95 prosent av maten er krøkle, resten lagesild og sik.
  I Mjøsa lever den i 1-5 år , vanligvis tre, før den vandrer tilbake til Lågen for å gyte annet hvert år.

  Dramatikk under Hunderfossen!

Morten Kraabøl med to storørret fra Lågen på 6,5 og 7,2 kilo.

Den digre kobberbrune kroppen satte kjeften i Storlaksen så jeg nesten hørte det skrapa. Med en tidligere pers på 1,5 kilo, fikk jeg regelrett sjokk da ruggen på seks-åtte kilo nesten røsket stanga ut av hendene der jeg sto nede ved brua den minnerike augustnatta for over 20 år siden. Men herligheta vart kort. Storfisken slo seg av , og jeg ble liggende våken hele natta, forteller Morten Kraabøl.

Klokken syv neste morgen, ringte jeg Lillehammer Bryggeri og sa opp jobben jeg hadde hatt bare i 14 dager.

– Jeg skal bli storørretfisker, sa jeg, og regnet med juling av fatter’n som hadde skaffet meg sommerjobben.

Jeg gikk som i drømme, i halvveis ekstase hele den neste dagen og dagene derpå. Kjøpte opp hele butikkens beholdning av Storlaksen for å hindre at konkurrentene skulle bruke den.

Kvekka som en frosk

Samme sted neste natt, beit det på igjen. Det ble en skikkelig kamp. Da det røynet som verst på redskapen og det virket som om snøret skulle ryke når som helst, lovte jeg meg selv at jeg aldri mer skulle klage over noe som helst hvis jeg bare fikk den velberget på land.

Alt dreide seg om stanga, snella og storørreten. Jeg kunne nesten ikke stå på beina. Kvekka som en frosk når jeg snakka. Skalv over hele kroppen, som om hele verden lukka seg omkring meg.

Søskenbarnet mitt, Per Olav Kraabøl, produktsjef i Daiwa, sto der med kleppen klar og i Streamfisher vadere, med sånn hempe som snøret alltid hekter seg fast i. Det gjorde det også denne gangen. Men Per Olav var kjapp. Før ørreten rakk å stikke, fosset han den i land, mens jeg sjanglet etter i det kuperte terrenget. Det eneste jeg hadde i tankene, var å slå den stein død så den aldri fikk rømme igjen.

Den er jo over fem kilo, sa jeg, gledestrålende. Ingen av oss hadde hatt befatning med en så stor fisk før. Jeg seig ned på knea og kjærtegnet fisken med flathanda.

Så kort og feit som den var!

Forgudet

Så lekker kobberbrun!

Jeg klasket handa i fisken.

Den er jo feit som en gris!

Gjett om ruggen ble forgudet. På vekta hjemme stoppet viseren på 7,8 kilo. Omhyggelig ble den glassert og lagt på ei fjøl i fryseren, som en statsmann på lit de parade. Minst hundre ganger ble den tatt opp og beundret og lagt varsomt tilbake. Til slutt så den ut som en diger rimkladd. Det var på tide å spise den!

Jeg fisket i 30 netter – og fikk to til, en på 3,5 kilo en annen på 6,5. Dette var ikke til å tru. Jeg var ikke å snakke til.

Krise

Et par dager senere sto jeg sammen med kameraten Per Martin Johansen. Han var grønn av misunnelse over all fisken jeg hadde tatt. Virket nedbrutt etter å ha mistet to kjempefisk selv.

Men det depresive uttrykket forsvant etter første kastet. En rugg satte tennene i sluken hans så du kunne høre det skrapa. Spent som en ståfjær strammet han opp den kraftige stanga. Han tok den helvetes hardt, syntes jeg.

Du må kleppe den, kommanderte han.

Jovisst var den større enn min. Det var en ekkel følelse å se det store dyret rett foran beina mine i stummende mørke, stor og blank og feit som den var.

I det jeg førte ABU-kleppen varsom ned mot uhyret, oppdaget jeg til min forferdelse at snøret hadde hengt seg opp i belteklipsen. Jeg holdt på å drite i buksa. Storfisken kastet og vred på seg. Kjempet som vill.

Noen kom til med en elendig lommelykt, men lyset var sterkt nok til at jeg med skrekk oppdaget at snøret hadde kilt seg fullstendig fast i hempa. Pulsen skvatt i været. Hjertet stoppa. Jeg hadde plutselig overtatt kontrollen for Per Martin. Her sto jeg og kjørte storørreten hans med kleppen og en kort senestump!

Sena røyk. Fisken datt av. Lynkjapt hugg jeg etter halerota. Halefinna delte seg, og dermed forsvant både fisken og Per Martins 30 grams gule devonsluk.

Nå fortjener han å denge meg, tenkte jeg , der vi satt tause i minst et kvarter. Hvordan har du det nå, spurte jeg forsiktig.

Jo, detta er da sånt som kan skje, svarte han storsinnet, men i et klart falsk toneleie. Den var nok mye større enn min, antydet jeg trøstende. Mer våget jeg ikke å si.

Kvelden etter skjedde det igjen. Fast fisk for Per Martin. Denne gangen kom det intet kommandorop om klepping. Og jeg våget heller ikke å tilby ham hjelp.

Heldigvis var Ole Johnny Skarpjordet til stede. Som en erfaren fisker lot han Per Martin kjøre fisken trøtt, til øyeblikket han kunne lande den med hendene. Ole Johnny hadde hørt historien fra dagen før og tok ingen sjanser. Han la seg over fisken, låste den mellom knærne og kjørte begge hender inn bak gjellene og ut gjennom kjeften igjen!

Fisken veide 8,2 kilo og var større min, den også.

Uka etter ble det funnet en død 12 kilos ørret med en gul devon i kjeften og et arr etter en klepp i sporden ved utløpet av Gausa.

Fisker og forsker

I dag er Per Martin imitasjonsfisker. Vi er fortsatt gode venner og tar oss i blant en dram sammen og mimrer over dramatikken den berømmelige natten i slutten av juli i 1984. Senere er det blitt mange og større ørreter. Den siste på seks kilo var min storørret nummer 100 under Hunderfossen. Rekorden min er 11050 gram!

Biteviljen hos storørret på elva.Fra boken Derfor biter fisken, skrevet av Morten Kraabøl og Børre K. Dervo. Illustrasjon: Annegi Eide

Hvordan kunne du si opp jobben for å bli storrørretfisker?

Jeg bodde godt hos foreldrene mine. Der hadde jeg en seng. Der fikk jeg mat. Alt jeg fikk av penger mellom hendene gikk til å ta lappen, til bensin og sluker.

– Det gikk blodig med sluker, gjentar han. Ingenting annet betydde noe. Det var fisking og småjobbing. Siden ble jeg fisker og forsker.

Sammen med fiskekameraten min Per Martin Johansen ble jeg utkalt til miltærtjeneste, og selvfølgelig skulle vi til Bardufoss i beste fisketida under Hunderfossen. Da vi dro nordover med toget og kjørte over jernbanebrua ved fiskeplassen vår, hadde kameratene laget et skikkelig farvel-bål. Og mens vi her var på vei nordover mot vårt mål 200 mil unna, kunne vi tydelig se Oddgeir Toby Andersen stå der i det blafrende lyset fra bålet med en nytrukken syvkilos ørret!

Gode fluer i Lågen

Grov abbor

I nordre del av Mjøsa er det mye stor abbor fra halvkiloen og opp til to kilo, med magene fulle av gullbust, mort og niøye. Ved dorgefiske etter ørret, har det hendt at fire stenger nesten har vippet samtidig når man uforvarende kommer litt for nær marebakken. Abboren står der, nesten aldri ute i de frie vannmassene. Målrettet meite-, jig- og wobblerfiske her kan gi gode fangster,forteller fiskeeksperten Morten Kraabøl.

Morten anbefaler fiske med pimpel, små balansepilker og mormyshka på halvannen til to meters dyp så snart isen er gangbar på forvinteren, mens den senere ut over vinteren står på dypt vann og er lite bitevillig.

I gytetiden, ofte midt under isgangen, er den mindre bitevillig og generelt vanskeligere å få. Utover våren er den derimot appetitten høy og den er letter å ta hvis man bare finner stimene. De går sommerstid inn på grunnere vann og finnes helt i bratte marebakker. Utpå sensommeren og høsten tar abboren gjerne en spinner eller liten sluk, og liker spesielt godt speinner og småsluker i røde og oransje farger i tillegg til skarpe grønne og gule farger.

I tillegg til abbor-plassene nord i Mjøsa, finnes det mye grov abbor også i innsjøene som dannes i Lågen ovenfor Hunderfossen, sier Morten Kraabøl.

Når biter harren

best?

Fiskeguiden.no sin guide i Mjøsa-området:

Kristian Thoresen

2821 Gjøvik.

tel + 47 99583009

mail