Publisert: 30.04.02

Fluenes dronning, Torill Kolbu, avslører her sin beste fiskeplass for stor-harr i Glomma. Med denne reportasjen markerer vi våre nye nettsider om norske fiskeplasser for harr, abbor og gjedde.

Det er midtsommers. En tidlig julikveld. Et par mil nord for
Elverum tar vi av skogsbilveien ned til Borregårdsvelta. Vi
parkerer på den fine sletta foran Glomma, nøyaktig på grensen
mellom Åmot og Elverum.
Det er vindstille. Overskyet. Glomma
hviler ut etter kjempeflommen. Vennlig og blank. For vel fjorten
dager siden sto elva fire meter høyere. Oppe på gressbakken
ligger fremdeles sandsporene. Ellers virker alt som før. Knotten
biter. Ute i blankstrømmen vaker storfisken.




Det er hit
Torill Kolbu drar for å lure harren på flua i julikvelden. Fra
St.Hans går storharren inn på grunna og fråtser i vårfluer.

Etter en liten dødperiode i august, er det full fart igjen i
september og oktober, med nytt knallfiske og spennende dueller
med kilosfisk ute i strykene.



I kveld vil hun avsløre
favorittplassen og fiskemåten sin. Hun trekker frem sin smekre
enhånds 9 fot Loomis-stang og har ingen betenkeligheter med å
bruke et fluoriserende gul WF6 Guide Line flytesnøre. Hun mener
fisken ikke reagerer på fargen, og slett ikke når hun bruker en
fortom to ganger lengden av stangen.
Til snøret knytter hun en
meter lang flettet tapered kunstfiber-fortom, så en meter med
0.20-sene og til sist en spiss med to meter lang 0.15-sene. Er
fisken spesielt va’r, kan hun gå helt ned i 0.10 mm. Den nye
hårtynne australske powderflex- senen har nemlig en bruddstyrke
på 1 kilo!
Vanligvis monterer hun fortommen ved hjelp av en tredobbel
kjerringknute, eller kirurgknuten som noen kaller den. Når hun
bruker opphenger, tyr hun til blodknuten, for å få opphengerflua
til å stå ut fra fortommen. Den sammenleggbare håven får plass i
vesten.

Superpuppe

Hun skyver capsen fram i pannen for å skjerme seg mot den
plagsomme knotten og monterer godbiten. Det er en superpuppe som
imiterer en av de 185 vårflue-artene som omvandles fra
puppestadiet til flyvende insekt. I tusenvis flyter de opp mot
overflaten, kryper ut av skallene sine og folder ut vingene.
Mens mange av vårfluene springer på overflaten for å kvitte seg
med puppehuden, bretter andre bare ut vingene og tar av fra
vannflaten etter å ha tørket dem bare et par sekunder.
Å studere
insektlivet er et eventyr i seg selv og en viktig del av det
spennende sportsfisket, understreker Torill. I sine
fluefiskekurser er insektlære ett av de viktigste tema. Å
kjenne insektene, er helt avgjørende for å lykkes fullt ut som
fluefisker.
Torills imitasjon av en sv›mmende våfluepuppe er bundet på
krok nr.12. Når fjærmyggen klekker i september, og det er
vindstille, må hun ofte helt ned i krok nr. 18 for å lure den
smarteste storharren. I vind, øker hun krokstørrelsen og lar
være å impregnere flua for å få den til å flyte like under
overflatefilmen.



Jentene kommer!


Torill er stilig der hun står i neopren-drakten, vesten fylt
av fluer og sin fargerike caps og kaster etter plaskende harr
ute i strømmen. Hun leder den nye voksende hær av fluefiskende
jenter som okkuperer de tidligere så mannsdominerte fiskeplasser
langs elv og innsjø. Med sitt fargerike, elegante utstyr og
myke kasteteknikk er jentene i ferd med innføre en ny stil i
fiske-Norge. En stakkars mann i sin losslitte fiskehabitt, med
sin grove bambusstang og markboks, føler seg plutselig så
gammeldags i selskap med elvens nye nymfe-sverm.
Våren 1995 holdt Torill to fluefiskekurs for jenter ved
Femunden, og stadig flere samler seg om henne. Her får man
innføring i insektlivet, her lærer man seg å binde sine egne
fluer, gjøre i stand sitt eget utstyr, bevege seg i elva med
vadebukser og presentere en flue for drømmefisken. Å rense og
steke fisken sin er også en viktig del av samværet. Mens mest av
alt legger hun vekt på det sosiale fellesskapet som mannfolka
til nå har hatt monopol på.
Torill var tidligere legesekretær. Men fisket og fluene lokket. Hun ble ansatt hos fiskekrokprodusenten O. Mustad & Søn. Hun ble deres nye stjerneskudd med
ansvar for det meste av utviklingen av fluer og kroker ved de
fem fabrikkene og åtte salgskontorene spredt over hele verden.
Nå skal hun bli journalist. Og velkommen skal hun være blant oss. Det er ikkje mange profesjonelle fiskeskribenter.
Hun er fortsatt ettertraktet vilt overalt hvor sportsfiskere treffes.
-Hun trekker sportsfiskere som fluepapir, sier Runar Warhuus.




Ingen primadonna-nykker!




Det fine med Torill er at hun er fri for primadonnanykker og
upåvirket av all viraken og suksessen i yrkeslivet og i det
internasjonale fluefiske-miljøet. Hun er seg selv fullt og
helt. Med begge beina på jorda - eller rettere sagt i vannet.



-Hun prater jo fiske som en kar, bemerket en hedmarking
forundret etter å ha truffet henne på en fisketur i Rena.




Fikk sin første stor-harr som 8-åring


Åtte år gammel fikk Torill sin første gørrstore harr nede i
Omanghølen i Engedal. Overrasket og redd løp hun til faren sin
med bambusstanga og kjempefisken dansende etter seg mellom lyng
og gresstuster i enden av marksnøret. Men i armene til far gikk
angsten over i stolhet. 1,3 kilo veide harren. En ny
sportsfisker var født. På 12 års dagen, kvelden før St.
Hansaften i 1975, fikk hun sin første fluestang av far, kjøpt på
Samvirkelaget i Engerdal for 79 kroner. Ole Kolbu skjønte tidlig
hvor viktig det var for datteren å bli med på fisketur og lære
seg knepene og oppleve nærheten med naturen fra barnsben av.





Vårfluer!


-Det er vårfluer i ulike stadier ørret og harr spiser mest
av, sier Torill, der vi står side ved side ute i Glomma. Av de
mange vårflueartene, lager noen seg hus av sand, grus ellet
planterester som de beskytter seg i. De mer frittlevende artene
forlater sine kanallignende hus under steiner hver gang de skal
spise, eller de spinner nett mellom steiner som gir beskyttelse
og fanger mat.


Torill legger ut i det lange og det brede om
vårfluelarvenes forvandling til pupper og flyvende insekter. Hun
forteller om de voksne insektene som siden dukker ned og legger
sine egg på bunnen for å sikre en ny generasjon. Riktig nok
makter ikke Torill å lage sine kunstige fluer like fullkomne
som naturens levende små kunstverk, men både fluefiskeren,
harren og ørreten lar seg lure av hennes vakre imitasjoner.




Harren står ovenfor og nedenfor vakringen




Fra mine egne opplevelser i Femundmarka vet jeg at harren kan
gå opp fra to-tre meters dyp for å knipe et insekt på
overflaten. Når den ser en flue, hever den seg fra standplassen
sin ved bunnen og følger flua nedstrøms. Det betyr at
standplassen ligger ganske langt ovenfor vakringen og at vi
derfor må legge flua et godt stykke ovenfor plasket.
I raskere strøm på grunt vann, skyter harren seg fremover og
opp for å snappe flua som kommer drivende. I slike tilfeller
avslører harren lett "feil" ved flua og vraker den, f. eks. når
flua er for stor. I slike stryk ligger vanligvis standplassen
ørlite grann nedenfor vakringen.




Storfisken tar de beste standplassene




Blant både harr og ørret slåss den største fisken om de beste
standplassene i elva. Er du godt kjent, kan du derfor ta
storfisken bakom samme stein hvert år. Men harren er veldig
følsom overfor endringer vannstand. Ved flom søker den ned i de
mer rolige gropene i elvebunnen.
Torill er en fighter der hun sikter seg inn på det nærmeste
plasket, knapt fem meter unna. Her er det ikke snakk om å kaste
lengst, men å lande flua elegant ørlite grann ovenfor restene av
vakringen. Aller helst bør flua dale ned rett ovenfor vaket.
Harren misliker nemlig å ta fluer som passerer på sidene av seg.



Unngå å stripe flua


Du bør unngå å stripe flua. Etter to-tre forsøk kan du
likevel prøve å gjøre det for å reise fisken. Enten kommer den
da som et skudd eller du skremmer den for godt, sier Torill.
Harren snapper Torills flue etter andre forsøk. Hun svarer
kjapt ved å heve stanga. Fisken sitter. Selvsagt er hun fornøyd
med 300-grams harren, men denne kvelden er Torill på jakt etter
et større bytte som hun forlengst har sett seg ut.
Hun trekker
ut mer line, gjør et par blindkast, og snøret skytes over mot
restene av plasket ute i blankstrømmen. Hun strekker ut, ikke
bare hele armen, men hele kroppen følger med fremover, som en
forlengelse av stanga. Hennes brungrønne øyne følger superpuppa
der den lander elegant i svermen av andre levende vårfluer i
sine omvandlingsdrakter. Og ganske riktig. Som i et kraftig
kyss, forsvinner flua, og Torill reiser hurtig stanga. Fast
fisk igjen!




Lar meg rive med


-Den er større, bemerker hun, med litt skjelvende stemme. I
blikket hennes kan jeg lese spenningen der hun med sitt
velkomponerte utstyr kjører storfisken på høyreist stang. I det
ene øyeblikket er det fisken som har overtaket og trekker ut
snøre. I neste omgang er det Torill som styrer duellen.
Jeg lar meg rive med, men klarer å holde kjeft. Her er jeg ingen
guide for en nybegynner i Jølstra. Overfor en verdensmester i
fluebinding og en praktisk sportsfisker i verdensklasse, har jeg
lite å bemerke. Isteden får jeg ta del i hennes fiskeglede og
håve inn storharren.
Den glade jenta beundrer sitt vakre bytte. Den må minst veie
1,3 kilo, kommenterer hun, og minnes den første storharren hun
landet som åtte-åring for 25 år siden. På noen kveldstimer tok vi et tyvetalls fisk. Der vi vasset i
land, hører vi fremdeles plaskene fra insektjagende harr rundt
oss. Om hun angret på å avsløre sin beste fiskeplass i Glomma?
-Bare hyggelig, svarer fluenes dronning og smiler tilbake i
en sky av knott.




Torills tre beste harrfluer!




1. Superpuppe med grønn kropp, svart thorax
(framkropp) og Hoffmann hanehackle, er enkel, men veldig
effektiv flue som imiterer en svømmende vårfluepuppe.
Opphavsmannen er svensken Lennart Bergkvist.




2. Dette er en heklet klekkende fjærmygg som henger med
bakkroppen under vann, i ferd med å klekke og krype ut av
skallet. -Dette er min aller beste flue til harr som fisker
veldig godt fra tidlig om våren til langt ut i elgjakta, sier
Torill.



3. En variant av Red Tag med påfuglkropp og gullribbe, Med
andegumpefjær gir den et rart og fint bevegelig slør rundt seg
under vann. Med denne flua er du garantert harr hele sesongen
hvis du fisker den riktig, lover Torill.





Verdensmester i fluebinding




Torill var ikke fornøyd med de tradisjonelle fluene. Det måtte da gå an å binde fluer med flatere kropp. Med spesielgarn formet hun fluekropper som ingen hadde sett maken til. Hennes nye teknikk kom som en liten revolusjon i fluefiskernes nokså konservative verden.
Og teknikken slo an så det suste. Med sine første fire fluer, tok hun de fire første plassene i fluebinder-VM!

Hun fikk sportsfiskerens drømmejobb. Som markedsfører og produktutvikler hos Mustad, var hun med på å forbedre fiskekrokene i pakt med tiden. Hun reiste verden rundt og demonstrerte sin enestående teknikk i hekling av laksefluer, tørrfluer og nymfer for kunder og fiskeklubber. –Da Torill kåserte i fiskeklubben vår i Århus, var det så musestille at du kunne hørt en knappenål falle, fortalte en dansk sportsfisker meg, og vedgikk at han er blant de mange som forguder den dyktige fluefisker fra Norge. Ja, selv langt inne i Snowing Mountains spurte de straks etter Torill da de hørte eg var fra Norge. Vi måtte hilse, sa mannen i sportsbutikken og viste en flue han hadde fått av henne. Som han aldri våget å fiske med i frykt for å miste den.

Torill var på Filippinene i tre måneder, der hun lærte de ansatte ved Mustad-fabrikken i Manilla å binde hennes nye generasjon fiskefluer. Og hun var begeistret for de dyktige asiatiske kvinnene. Netthendte som de er og med sans for detaljer, bandt de fluer av høyeste kvalitet. Av 50 000 fluer som ble testet, ble det ikke funnet feil ved en eneste, sier Torill.




Dyktig fluefisker


Torill er en mesterlig sportsfisker og deltar fast på det norske VM-laget i fluefiske. Men i et kanadisk mesterskap fikk hun problemer. Ikke med fisken, men fordi hun etter timevis i båten, plutselig ble så tissetrengt. For en mann er det enkelt. Han tar bare øsekaret når han må, men hva gjorde Torill der hun satt sammen med en kontrollør og en konkurrent som begge var menn? Jo, etter mye styr ble det bestemt at hver gang hun måtte på do, skulle hun blåse i fløyta og heise rødt flagg! På den måten varslet hun patruljebåten, som kunne bringe henne til det rette stedet.




Den beste fiskehistorien

Torill fikk samtidig premien for den beste fiskehistorien:

Mens hun sto der og kjørte en regnbueørret, dukket det plutselig opp en storlom som snappet fisken hennes. Men hun ga seg ikke. Neimen om den sultne konkurrenten skulle stikke av med premiefisken! Med stanga i helspenn og skrikende snelle, fikk hun til slutt overtaket. Storlommen måtte hoste opp ørreten igjen, mens Torill slengte fisken inn i fanget på kontrolløren.
Torill understreker at du ikke behøver å være noen superkaster for å bli en god fluefisker. Det viktigste er å lære seg å lese elva og finne ut hvor fisken står.

Av insektlivet kan du se hva den spiser, men det er heller ikke alltid nødvendig å tilby fisken en kopi av et insekt, sier hun..
Også fisk lar seg friste av spesielle matretter…