Publisert: 16.11.04

Vi må erkjenne at vi har et kollektivt ansvar for den sure nedbøren og at vi har et felles ansvar for å finansiere kalking av de sure vassdragene, skriver daglig leder Finn Erlend Ødegård i Norske Lakselver i en kronikk i Nationen i dag.Han berører her et tema som er ganske følsomt: Kalking av vassdrag bør nødvendigvis ikke føre til bedre og billigere adgang for folk flest! .

Mens støtten til tradisjonell jordbruksdrift reduseres år for år, oppfordrer politikerne og landbruksmyndighetene grunneierne til å ta alle gårdens ressurser i bruk og skape nye og lønnsomme næringer. Miljøvernmyndighetene henger imidlertid fast ved det gamle og fokuserer ensidig på å gi allmennheten billig adgang til fiske.



Kollektivt ansvar



Det hevdes at sportsfiske i kalkede vassdrag må være billig og tilgjengelig gjennom fiskekortordninger fordi kalking finansieres med skattebetalernes penger. Men hvordan i all verden kan man vite at det er skattebetalernes penger som brukes til kalking? Kalking finansieres over statsbudsjettet hvor skatteinntekter kun utgjør 30 prosent. Hovedinntektene i statsbudsjettet er avgifter og ikke minst inntekter fra oljevirksomheten. Sur nedbør oppstår ved forbrenning av fossilt brensel. Norge kan derfor som storeksportør av olje og gass ikke forvente å bare få ren luft tilbake. Hovedmengden av den sure nedbøren i Norge kommer fra fattige land i Øst-Europa og fra Storbritannia. Det er både urealistisk og absurd å forvente at disse landene skal finansiere kalking av vassdrag i erkerike Norge. Vi må erkjenne at vi har et kollektivt ansvar for den sure nedbøren og at vi har et felles ansvar for å finansiere kalking av de sure vassdragene. Kalking er en del av miljøkostnadene for Norge AS.




Norge bruker i dag om lag 90 millioner kroner årlig på å kalke 21 laksevassdrag og rundt 3000 innsjøer og bekker i Sør-Norge. Dette bidrar til å reparere skader som den sure nedbøren påfører naturen og gjør at vi igjen kan høste av et produksjonsoverskudd i fiskestammene. En rapport som Norges Skogeierforbund og Reiselivsbedriftenes Landsforening nylig har lagt fram for Landbruksdepartementet viser at tilrettelagt sportsfiske i laksevassdrag og innlandsvassdrag bidrar til en lokal omsetning på om lag 2,2 milliarder kroner årlig. Det er årlig om over 700.000 sportsfiskere som hvert år fisker i ferskvann i Norge. Av disse er det om lag 150.000 som fisker i laksevassdragene. Rapporten anslår at den lokale omsetningen kan øke til 3,4 milliarder ved målrettet produktutvikling, markedsføring og salg.




Fiskekortpriser


Det er i dag flere ansatte hos fylkesmennenes miljøvernavdelinger, Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet som følger med på fiskekortprisene rundt omkring i landet. Majoriteten av disse er selv ivrige sportsfiskere. Hensikten er å passe på at allmennheten har god adgang til fiske der staten går inn med offentlige midler. Kravene som stilles er blant annet at det skal være åpent fiskekortsalg og at prisene ikke skal virke ekskluderende. Problemet er at miljøvernmyndighetene begrenser allmennheten til kun å være de som ønsker billige fiskekort. Vi vet at en økende andel av sportsfiskerne ønsker pakker med overnatting, mat, fiske og guide som viser hvordan man kan lure laksen til å bite på kroken. For miljøvernmyndighetene er det ikke noe mål at tiltak som de finansierer skal bidra til lokal verdiskaping. Det oppfattes mer som et problem enn som noe positivt at grunneiere og andre lokale næringsaktører tjener penger på å tilrettelegge for sportsfiske i kalkede vassdrag.




For at kalking skal bli en god investering for Norge må vi aller først sikre en god forvaltning av fiskestammene. Det skjer i dag gjennom den lokale forvaltningen som elveeierlagene utøver, basert på driftsplaner og bærekraftig høsting. Dernest må vi legge til rette for at grunneiere og lokale næringsaktører kan lage attraktive fiskeopplevelser som selges til et bredt spekter av kunder - både de som er fiskere og de som enda ikke vet at de er det. På den måten får vi både stor lokal verdiskaping og stor rekreasjonsverdi ved at mange bruker og opplever vassdragene. Det er ikke slik at sportsfiskerne strømmer til bare fiskekortene blir billige nok. Noen må lage produkter som er attraktive for at fiskerne skal komme. Da trenger vi grunneiere, lokale næringsaktører og reiselivsbedrifter som betrakter sportsfiskere som kunder eller gjester med ulike ønsker og behov. Dette vil gi sportsfiskerne og allmennheten et bredere tilbud enn i dag, hvor billige fiskekort med liten tilrettelegging dominerer.




Realisering av verdier


Fiskekort og tilrettelagte pakker med overnatting, matservering, fiske og guiding i kalkede vassdrag må selvsagt selges til den pris som markedet er villig til å betale. Hvorfor skal ikke de lokale næringsaktørene realisere de verdiene som kalking av vassdrag skaper? Miljøvernmyndighetene advarer i dag grunneierne mot å ta for høye priser på fiskekortene i kalkede vassdrag. Dersom grunneierne ikke bøyer av og aksepterer vilkårene som miljøvernmyndighetene stiller, truer de enten med å stanse kalkingen av hele vassdraget eller frede laksefiske på de eiendommene som ikke tilpasser seg vilkårene.




Det er i hovedsak landbrukseiendommene ved de kalkede vassdragene som eier fiskeretten. Mens støtten til tradisjonell jordbruksdrift reduseres år for år, oppfordrer politikerne og landbruksmyndighetene grunneierne til å ta alle gårdens ressurser i bruk og skape nye og lønnsomme næringer. Miljøvernmyndighetene henger imidlertid fast ved det gamle og fokuserer ensidig på å gi allmennheten billig adgang til fiske. Vi ser at politikken ikke henger sammen og at ulike forvaltningsmyndigheter jobber mot ulike mål. Realiteten for de som bor i distriktene er imidlertid klar: Dersom de selv ikke klarer å skape lønnsomme arbeidsplasser og ny næringsvirksomhet, kan de heller ikke regne med at noen andre gjør det for de, heter det i Ødegårds kronikk i Nationen i dag.