Publisert: 27.10.02

Et målrettet moderne meitefiske med bombarda og pellets etter storfisk, er i ferd med å ta av blant vestlandets sportsfiskere. Audun Skjølberg tok sin drømmelaks på 20,1 kilo med denne metoden i Eikelandsosen 1.september i høst. Han ønsker å dele opplevelsen med Fiskeguiden. Dersom noen av Fiskeguidens lesere ønsker mer informasjon om fiskemetoden, så stiller Audun Skjølberg ( tel. 93 09 41 27 ) gjerne opp med råd og vink.
Men her er hans skildring, med tekst og foto: Audun Skjølberg.

Nydelig! Vestlandsregnet har virkelig gjort pollen diger og fossen kaster vektige og hvite virveltunger nedover skrentene i fuktige brak. Helt innerst i de verste strømkastene skimter jeg en og annen desorientert sjøørret som febrilsk forsøker å forsere vannmassene, men til ingen nytte.




Hølfiske


Sol fra lettskyet himmel, stor matpakke og termos, mengder med ulike krokagn og en langmyk, spesialbygd meitestang for hølfiske. Tre timer igjen til full flo,- i dag bør det kunne skje et eller annet.

Jeg setter meg på stolsekken for å studere vannmassene. Fisken kan stå under fosseskum, bak steiner eller midt ute i verste strømoppkommet,- det gjelder å leke fisk og forestille seg hvor mulige standplasser kan befinne seg. Som regel er det lettere å oppdage fisk ved å sitte helt stille enn å pangstarte uten å vite noe om de rådende forhold.



Starter med duggmark

Siste svelgen med kakao,- jeg har ikke sett en eneste fisk! Likevel starter jeg med waggler og duggmark ytterst i strømkanten nærme det gamle møllehuset på motsatt bredd. Agnet føres gjennom strømskillene, over bakevjene og ytterst på strømkanten mot stillere vann og glattere strøm.
Ikke et napp. Jeg har ennå ikke skimtet en eneste fisk. Plutselig kliner en liten regnbueørret til på krokagnet og vippes på land, avkrokes med fuktede fingre og returneres.




Må ikke skremme den!

Frustrasjonen kommer sigende, men overvinnes raskt med stadige agnskift og innlagte pauser på stolsekken. Fossen durer ustanselig og fôrer hølen med friskt ferskvann. Så mye vann,- noe må da ha seget inn.

Plutselig brytes bølgemønsteret nederst i strømmen av to store kropper. I en rein refleks huker jeg meg ned og legger meg på magen på betongbryggekanten som rager over hølen, for ikke å skremme. Jeg smyger øynene over kanten idet de store fiskene drar raskt innom det stille og svakt brunfargede bakvannet med pulserende gjellelokk. Den ene på 3 og den andre på mellom 8 og 10 kilo! Trolig en regnbue og en storlaks.

Så skjer det helt store. Betydelig dypere siger det fram en diffus skapning som får hjertet til å hoppe over flere slag. Jeg holder pusten, lirker meg lenger fram på betongen og ser den passere. Den snur brått, jager vekk de to andre og slår ut brystfinnene for å bremse farten. I en tilnærmet transe farer "en drøy meter" gjennom hodet. Jeg føler meg helt nummen og kan konstatere at jeg faktisk har spottet storfisk som ligner det jeg studerte lenge og beundrende i "Fiskejournalens trollingnummer".
Selv om det fargede vannet gjør meg noe usikker, er den diffuse skyggen likevel grotesk stor, med en ryggbredde og en kroppshøyde som ligner en iberisk barbe. Med et kraftig slag med halen søker fisken dypere i hølen og forsvinner.



Lakseskjelven


Skulle tro jeg hadde spist et helt brett av et eller annet legemiddel. Lakseskjelven har tatt meg og jeg ligger nede for telling. Maken til forestilling! Jeg reiser meg opp, monterer en ny duggmark og forsøker å finne tilbake til meiterytmen. Lenge til full flo ennå.

"Full flo" var også et begrep som oppsynet i Sævareid klynget seg til under beskrivelser av godt fiske. Det var visst en proporsjonell sammenheng her. Stigende vann ga stigende bitelyst.
To timer uten et eneste napp! Den smekre 16-foteren har sveipet hølen mange ganger nå og ikke bukket dypere enn det vekten av takkelet klarer å få til. Jeg skifter taktikk.



Bombarda og pellets!


Forrige sesong meitet jeg regnbueørret i 5-kilosklassen med bombarda og pellets i Fotlandsvågen. Denne måten å presentere et agn på hadde tydeligvis tirret fisken til hogg og gitt meg mange, flotte ørreter.
Den saktesynkende bombardaen monteres glidende på hovedsena med gummistopper før den 2 meter lange fluorkarbonfortommen forbindes med en solid svivel i enden av duppen. I enden av fortommen sitter hair-riggen!
Den flytende pelletsen monteres på håret og avbalanseres i vannet ved hjelp av et lite splitthagl så den nesten svever fritt avgårde.
Posen med synkende og oljeholdige pellets plasseres ytterst på bryggekanten. Idéen er å lokke fisken inn med frie, synkende pellets og fiske de mulige standplassene med det "skumle" krokagnet.
Jeg føler at jeg ikke har kommet dypt nok så langt i løpet av økta, og kaster derfor i overkant av strømmen og lar bakvannet føre bombardaen betydelig dypere mot bunnen av hølen.
Den glassklare duppen forsvinner i Cola-farget vann og jeg tar et ekstra dypt pust for å roe ned.

Respons!

Det blir feil å kalle det et napp, men tydelig noe utenom de vanlige bevegelsene og den normale tyngden i takkelet. Jeg har følelsen av å ha mistet duppen og sena står som en laserstråle ned i den midtre delen av hølen. Uten å tenke setter jeg mothugget med en jevn og kontant bevegelse.



Det var ikke bunnen!


Den lange meitestanga bukker dypt. Faretruende dypt. Snøret står bom fast. Uten å vite helt hva som har skjedd, forbanner jeg bunnforholdene og tror nok en gang at det er diger stein som har lurt meg. Idet jeg er i ferd med å skifte grep og ta tak i sena, stanger det tungt. Dyret der ute overtar kontrollen.Gjør et grusomt byks ut i sterkere strøm.Får heldigvis fingeren på fighting-draget som løsner bremsen. Snøret fosser av spolen.




I fullt sprang nedover elva!


I et massivt utras flykter fisken medstrøms mot grusryggen helt nederst i hølen. Jeg hopper fra brygga. Ut i vannet. Med stanga i helspenn presser jeg meg fram i vann til livet mens laksen kliner til nedover dypåra på motsatt side. Snørenivået på spolen er allerede faretruende lavt. Den eneste sjansen jeg har, er å løpe storfisken i senk. Komme på nedsida av fisken og legge et press på den derfra. Kanskje den da vil snu,- men bare kanskje!




For en duell!



Jeg tar den igjen helt nede ved brua, 60 meter nedenfor der jeg fikk den på. Fisken viser ingen tegn til svakhet idet jeg legger presset på den. Den snur! Jeg vader lenger ut for å hindre den i å sette seg fast i en stor stein midt i løpet, da jeg plutselig glir. Sjokket forplanter seg ut i stangklinge og sene. Fisken reagerer momentant. Setter avgårde. Vannet spruter av sena der den snitter seg vei gjennom overflatelaget, og viser seg for første gang. Men bare så vidt, men nok til å sette ny fart i blodomløpet mitt. En sølvglisende og ufattelig bred side velter seg rundt og fortsetter motstrøms mot hølen ved fossen. Jeg må løpe etter!

Etter et par forferdelig dype og beinharde utras i fossehølen får jeg se hva jeg har bakset med i en halvtime. Fisken er enorm der den er i ferd med å strande fullstendig.



Med begge hendene rundt halerota!



Det får bære eller briste. Med slakk sene mellom meg og drømmefangsten legges stanga til side, mens jeg resolutt tar et godt tak med begge hender rundt haleroten. Den er min! Og den er tung. Ubeskrivelig tung.

Jeg legger kjempen på den våte matta og måler den til 1,15 meter. Etter å ha veid den en gang, stiller jeg skalaen på nullpunktet og gjentar operasjonen to ganger til. Ingen tvil. Laksen veier 20,1 kilo! Ufattelig. Drømmefisken ligger der. Etter utallige fisketurer, timer og økter, med øyeblikk preget av sterk frustrasjon og tynnslitt tålmodighet, er det min tur å juble.Ville aldri våget å tro at jeg skulle få en så stor fisk.