Publisert: 24.11.05

Spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg og mengden av rømt oppdrettslaks i elvene utgjør klare trusler mot villaksbestandene. Det er konklusjonen fra den internasjonale konferansen om akvakultur og villaks som nylig er holdt i Bergen.

Lakselus fra oppdrettsanlegg infiserer villakssmolten på dens vandring til havs om våren, og rømt oppdrettslaks vandrer opp i elvene om høsten og deltar i gytingen slik at villaksbestanden ødelegges og produksjonen av laks i elva går ned. Lakselusa er også en trussel mot sjøørret og sjørøye.




Dette er den klare konklusjonen basert på dagens forskningskunnskap som ble presentert på konferansen som ble arrangert av den Internasjonale organisasjonen for bevaring av den Nord-atlantiske laksen (NASCO) og Det Internasjonale Havforskningsråd (ICES) representert ved NINA forsker Lars Petter Hansen. Forskere fra Norge, Europa og Nord Amerika presenterte dagens status når det gjelder forskning om forholdet mellom laks i oppdrett og villaksen. Mens man på de tidligere konferansene i denne serien (i Loen i 1990 og i Bath, England, i 1997) opplevde at oppdrettsnæringens representanter sådde tvil om forskernes advarsler , er nå forskningsresultatene så klare og overbevisende at ingen seriøse aktører kan se bort fra dem.




På Bergenskonferansen var NINA-forsker Bror Jonsson en av fire "keynote speakers". Han gav en grundig oppsummering av vår kunnskap om forholdet mellom vill og oppdrettet laksefisk der han poengterte at oppdrettslaks konkurrerer med villaks om mat, plass og reproduksjonspartnere. Deres evne til å greie seg i det fri er imidlertid variabel, og ofte mye dårligere enn villfisk av sammenlignbar størrelse. Deres reduserte kapasitet (fitness) skyldes avvik i morfologiske, fysiologiske, økologiske og atferdsmessige karakterer som har oppstått under oppdrettet. Forandringene er delvis kortsiktige justeringer som skyldes miljøendringene i oppdrett, delvis langsiktige, arvelige tilpasninger utviklet som følge av stamfiskevalg og seleksjon i klekkeri, fiskeanlegg og merder. Oppdrettsfiskens suksess under naturlige forhold forbedres med lengden på tiden i det fri, og kan økes ved modifikasjoner i klekkeriet som justering av temperatur og vannføring mot mer naturlige forhold. Når oppdrettslaks forekommer i store tettheter, kan de gjennom økologisk konkurranse delvis erstatte villaks ved å øke deres utvandring og dødelighet, og redusere deres vekst med endring av alder ved kjønnsmodning, livslengde, eggantall og eggstørrelse, biomasse og produksjon som følge. Han mente at man framover bør forske mer på faktorer som påvirker oppdrettsfiskens levedyktighet i naturen og på økosystemeffekter av økt forekomst av oppdrettslaks i ferskvann og saltvann, innenfor og utenfor deres opprinnelige utbredelsesområde.




Rømlinger og hybrider overtar villaksens rolle i elvene!


I sesjonen om genetiske og økologiske interaksjoner mellom vill laks og oppdrettsfisk holdt Kjetil Hindar fra NINA det innledende foredraget. På grunnlag av omfattende forsøk på forskningsstasjonen på Ims og i irske elver over opptil to fiskegenerasjoner er det utviklet modeller som kan beskrive framtida for ville laksebestander som utsettes for press fra rømt oppdrettslaks. Noen viktige resultater fra simuleringene er: (1) de ville bestandene blir i løpet av få generasjoner dominert av krysninger mellom vill og oppdrettet laks, (2) bestander med gjentatt høye innslag av rømt oppdrettslaks påvirkes raskere enn elver med lave innslag, (3) hardt belastede bestander kan nå et ’point of no return’, og (4) det kan bli vanskelig å finne stamfisk med utelukkende vill stamtavle i mange elver.




Rømlinger fra smoltanlegg overlever bra!




Lars Petter Hansen presenterte resultater om vandring og overlevelse hos oppdrettslaks som ble merket og sluppet fra oppdrettsanlegg. Disse tydet på at laks som rømmer som smolt fra en sjølokalitet overlever relativt bra og kommer tilbake som kjønnsmoden til det samme geografiske området den rømte fra, og vandrer opp i nærliggende elver for å gyte. Laks som rømmer som postsmolt om høsten og vinteren overlever dårlig, og de få som overlever fram til kjønnsmodning dukker opp i vassdrag langt fra rømmingsstedet. Laks som rømmer et år før den blir kjønnsmoden overlever dårlig, men overlevelsen øker når kjønnsmodningen nærmer seg. Spredningen av denne fisken kan forklares ved at den er hjemløs og transporteres med havstrømmene. Ut fra dette kan det hypotetiseres at laks som rømmer fra irske, skotske eller færøyske oppdrettsanlegg kan dukke opp i norske vassdrag. Det ble konkludert med at overlevelse og vandring/spredning av rømt oppdrettslaks er avhengig av hvor fisken rømmer fra, når på året den rømmer og hvilket livsstadium den er i.




Oppdretterne er blitt "flinkere".


NINA forsker Peder Fiske presenterte en omfattende analyse av innslaget av rømt oppdrettslaks i elver sett i sammenheng med oppdrettsaktiviteten på fylkesnivå. Dataene er samlet inn i et overvåkingsprogram i regi av NINA siden 1989. I fylker med stor oppdrettsaktivitet har laksen i elvene gjennomgående hatt et større innslag av oppdrettslaks. Den totale bestanden av oppdrettslaks i fylkene ser ut til vise større samsvar med innslaget i elvene enn det rapporterte antallet rømt laks. Dette kan tyde på at urapporterte rømminger har vært et problem. Imidlertid ser sammenhengen mellom antallet laks i oppdrett og innslaget av rømt oppdrettslaks i elvene ut til å ha blitt svakere med tiden, noe som tyder på at oppdretterne har blitt flinkere til å holde laksen inne i merdene.
Noen fylker med stor oppdrettsaktivitet som for eksempel Hordaland har også relativt svake bestander av villaks. Dette gjør i seg selv at bestandene her er dårligere rustet mot genetisk påvirkning fra oppdrettslaks enn bestander i områder med sterkere villaksbestander.




Lakselus en trussel både for laks, sjøørret og sjørøye.




I sesjonen om sykdoms- og parasittpåvirkning gjennomgikk Bengt Finstad fra NINA kunnskapsstatus når det gjelder lakselusas innvirkning på laksefisk. Forskning og overvåkning foretatt på lakselus gjennom en 15 års periode viser at lakselus fremdeles medfører en trussel for både laks, sjøørret og sjørøye. For flere lokaliteter både i Norge, Irland og Skottland viser det seg en sammenheng mellom avstand til oppdrettsanlegg og påvirkningen på de ville laksefiskbestandene. I tillegg har det vist seg at rømt oppdrettsfisk kan også være en ”joker i systemet” og medføre spredning av lakselus til våre ville fiskebestander. Oppdrettsnæringen har imidlertid i de senere år innført optimale avlusningsstrategier i anleggene sine og dermed redusert utslippene av lakselus fra sine anlegg. Dette er strategier som med stor sannsynlighet vil redusere smittepresset til våre ville fiskebestander. Det er svært viktig å få verifisert effekten av slike tiltak gjennom en nasjonal overvåkning av effektene av lakselus på våre ville laksefiskbestander.