Publisert: 22.07.10

- Jeg har fisket her siden jeg var jentunge, sier storfiskeren Tordis Næss (83). Har vokst opp ved elva.
Den har vært en viktig del av livet mitt. Særlig etter at mannen min gikk bort. Det har vært opp- og ned-turer, men fisketurene har vært min beste medisin. Der har jeg funnet styrke både for kropp og sjel, sier hun, og kikker mot Bruhølen. Der står gamlekara og fisker i kø. Hver gang en laks er oppe, skjerper de blikket og legger litt ekstra presisjon i kastene. Men de fleste sølvblanke kroppene vinker med sporden med kurs for gyteplassene lenger oppe i dalen. De tenker mer på sex enn å la seg forføre av noen kunstige fargerike fjærkreasjoner. Foto: Eivind Fossheim.

Tordis er storfiskeren på benken i Bruhølen i kveld. Bare i sommer har hun landet en storlaks på 5,2 kilo, en mellomlaks på 4,5 kilo og en liten en på 2 kilo. Alt på flue – og spesielt en gul islending og ei grønn flue hun ikke vet navnet på.


Du har ikke fortrengt duellen med kjempelaksen?
Ja, den duellen kommer jeg aldri til å glemme. Tenk, jeg følte den var nesten like stor som meg. Våger ikke tanken på hva den veide. Den må ha vært 15-20 kilo eller kanskje enda mer, sier Tordis med et varmt smil. Hun reiser seg, triver stanga og går mot elva igjen. Nå er det hennes tur. Takk for praten, sier Tordis, og vandrer mot Bruhølen for Gud vet hvilken gang. . Selv om hun gikk glipp av elvetrollet, ser hun frem til nye, spennende dueller.
Laksefisket? Det finnes ingen bedre forebyggende medisin, ei heller noen bedre måte å ta seg igjen på etter nedturer, sier hun. Det er Tordis et godt bevis på…