Publisert: 20.03.03

Storørret fra Mjøsa har det høyeste innhold av miljøgiftene bromerte flammehemmere i hele verden. Det er prosjektleder Martin Schladbach ved Norsk Institutt for luftforskning (NILU) som sier dette til Aftenposten i dag, og konkuderer med at han i hvert fall ikke vil spise storørret fra Mjøsa mer enn en gang i året!

Bromerte flammehemmere er gruppe kjemiske stoffer som tilsettes forskjellige materialer for
å redusere brennbarheten. Stoffene brukes i kretskort i TV og PC og utgjør 150-160 tonn av Norges totale årlige forbruk på 300 tonn.
Giftstoffene benyttes ellers i visse isolasjonsmaterialer, møbelstoffer og innredning til biler, lastebiler og busser.
Spredningen til naturen skyldes både direkte utslipp fra fabrikker og mer diffuse utslipp fra rengjøring og avfall.

SFT har målt alarmerende mengder av stoffene i avsig fra søppelfyllinger.



Få kunnskaper om skadevirkningene.


Man har lite kunnskap om skadevirkninger. Ikke akutt giftig, men
forskerne mener langtidsvirkningen kan være som for PCB: Redusert immunforsvar, nedsatt konsentrasjonsevne og lærevansker.




Ny gift.


I januar slo Statens forurensningstilsyn alarm; Søppelfyllinger på Østlandet lekker bromerte flammehemmere i stor skala. Miljøvernministeren svarte med omfattende tiltaksplan for å hindre spredning i naturen. Men mye tyder på at tiltakene kommer i seneste laget.
Aftenposten har fått tilgang til en omfattende undersøkelse hvor fisk i en rekke innsjøer i Sør-Norge er undersøkt. I Mjøsa er nivåene oppsiktsvekkende.

Forskerne vet foreløpig lite om skadevirkningene av disse miljøgiftene. Men de vet såpass mye at Shladbach sier han personlig ville vært forsiktig med å spise storørret fra Mjøsa mer enn kanskje én gang i året. Han understreker at funn kun er gjort i stor fisk på åtte-ti kilo og oppover - altså fiskene helt øverst i Mjøsas næringskjede.


- Nivåene i ørreten i Mjøsa overskrider funn som tidligere er gjort i laksefisk i Lake Michigan i USA. Disse har tidligere vært karakterisert som de høyeste man har funnet i åpent vann, sier Erik Fjeld i NIVA. I Lake Michigan ble det funnet 80 mikrogram gift pr. kilo kjøtt. I Mjøsa er tallet 380 mikrogram. I Eikeren ble det funnet 15 og i Femunden og Randsfjorden kun fire-fem mikrogram per kilo kjøtt.


- Det er målt tilsvarende verdier som i Mjøsa enkelte andre steder, blant annet i Sverige. Men der er fisken fanget i elver i umiddelbar nærhet av et fabrikkutslipp. Resultatet fra Mjøsa er det høyeste som noensinne er målt i et større vannsystem, sier Martin Schladbach.
Den typen bromerte flammehemmere forskerne leter etter i dette prosjektet, kalles polybromerte difenyletere (PBDE). Stoffene er meget motstandsdyktige mot nedbrytning, de er fettløselige og oppkonsentreres i næringskjeden. Og de antas å ha flere giftige effekter.


- Vi har dårlig kunnskap om skadeeffekter. Men vi ser stadig flere paralleller til PCB. Mye tyder på at stoffet påvirker nervecellene hos dyr og mennesker. I USA er det nå påvist at PCB fører til konsentrasjonsproblemer og lærevansker hos barn. Dette er nervegifter med langtidseffekter. Den akutte giftigheten er liten, sier Schladbach. Forskningen viser imidlertid at stoffene kan ha en såkalt additiv effekt på grunn av likheten med PCB, og at virkningen kan komme på toppen og forsterke effekten av PCB-forurensning.




Hvor stammer utslippene fra?


Eirik Fjeld i NIVA mener nivåene i Mjøsa er så høye at man ser det som sannsynlig at de skyldes lokale kilder. Hvor det stammer fra er foreløpig usikkert.

- Store innsjøer som Mjøsa er særlig følsomme for slike forurensninger fordi næringskjedene er lange. Fiskespisende rovfisk som storørret er derfor særlig utsatt for oppkonsentrering av miljøgifter som bromerte flammehemmere, sier Fjeld til Aftenposten.