Publisert: 10.07.07

Jeg har nettopp mistet en laks på flua i Hundhølen da Else Faugli fra Mysen dukker opp med slukstanga.og får meg til å glemme skuffelsen over den tapte fisken min. -Jeg tror laksen velger grønt i dag, sier hun, og viser meg den grønnlakkerte hjemmelagde sluken. Det var også denne sluken som ble brukt for å fiske opp en danske som falt elva nettopp her for noen år siden.

Det er er en venn av oss, Kjell Wihelmsen som lager denne sluken, og som også reddet dansken fra å drukne. Der han drev flytende ut av Hundhølen og videre nedover elva, hadde Wilhelmsen bare en tanke i hodet. Han løp over jernebanelinjen, til andre siden av berget, der han utførte et perfekt kast mot den fortvilte dansken og fikk dratt han i land etter alle kunstens regler. Så stor laks vil Wilhelmsen aldri få på kroken i Gaula, men med fangsten på 112 kilo, kunne man med rette fastslå at sluken besto testen.


Else Faugli har fisket en god del i Gaula, og hølen Elsebratta er oppkalt etter henne, sier hun og smiler beskjedent stolt. Derimot er hun litt flau over å vise meg sluken med så mye av grønnmalingen avskallet. Hun og mannen driver nemlig lakkeringsverksted, og hun må vedgå at dette er ingen kjempereklame for bedriften deres. Likevel har hun ingen dårlig samvittighet. Selv verdens beste sluker får sine skjønnhetspletter i møte med steinete elvebunn som her i Gaula.


Kanskje skal vi prøve en rød isteden, antyder hun, og trekker frem en helt nylakkert utgave. Kanskje laksen foretrekker den, legger hun til, og sender meg et skøyeraktig smil, der jeg forsvinner over til nye fiskeplasser.