De fleste av oss kjenner de vanlige standplassene og fisketakene til ørreten i elvene våre, alt etter vann- og temperaturforhold, insektklekking og lysforhold. Som guttunge med rognetroa og en snøretamp på fire-fem meter sendte jeg ofte misunnelige blikk mot sportsfiskeren som med sine kasteevner saumfarte det meste av elva med den lekre Hardystanga og sitt overdådige utvalg av veldresserte fluer. Men heldigvis hadde jeg lært meg egne knep for å lure storfisken på kroken. Lærte meg fort å tenke som en ørret, hvor jeg helst ville vært som en sulten fisk under de skiftende forhold i livsmiljøet som vanntemperatur, vannføring og tilgangen på mat.

Beveger meg som en indianer på krigsstien.

Når insektene klekkes avslører vaklingene som regel hvor jeg skal presentere tørrflua, enten like nedenfor selve klekkeplassen eller i andre roligere partier, ofte opp mot land. Da må jeg bevege meg ned mot fiskeplassen som en indianer på krigsstien. Krype frem mot elvekanten for å unngå at ørreten ser eller hører meg, for så å servere en lekker tørrflue rett i matfatet.

I slike tilfeller avslører ørreten selv sin standplass. Verre er det nå elva flommer opp etter kraftige regnskyll og strømforholdene endrer seg totalt.

I gamle dager var det ofte bare i flomperioder at bygdefiskeren tok markstanga og dro ned til elva for å sikre seg middagen. Etter regnskyll var ørreten spesielt bitevillig og lite sky, der fråtset i alt av mark og annet kryp som kom drivende i det grumsete vannet. Bygdefiskeren visste at ørreten søkte ly i de rolige partiene kloss langs bredden i det sterke, tunge flomvannet og
med bambustroa hadde han full kontroll med fisken fra torvkanten og ut til strykkanten.

Legg flua ved torvkanten på motsatt side

Som guttunge tok jeg med meg erfaringene fra bygdefiskeren, men også med alt moderne av utstyr jeg siden har hatt i hendene, vet jeg at de største ørret-kubbene finner du på dype og mer strømstille partier like utenfor torvkanten,

I flomstor elv legger jeg derfor alltid ut flua eller marken i de dypeste partiene kloss i elvekanten. Eller jeg vader ut i elva og fisker flua eller marken tett opp mot torvkanten ved motsatt side.

Å lande ørret på flomstor elv er også en utfordring. Da lar jeg ørreten styre showet inntil den har rast fra seg og jeg kan kaste meg over den med håv eller hender ved første mulighet. I en flomstor elv har nemlig ørreten større sjanser til å lykkes enn jeg! Alt kan skje.

Jeg har her fortalt om fiskeforholdene i den flomstore elva, men vil understreke at ørreten også ved lave vanntemperaturer søker de samme rolige standplassene for å spare energi. Det er llers i de dype, rolige partiene av elva at de også overlever vinteren  om kondisjonen  ellers er god. Ørret i dårlig kondisjon har ellers ingen sjanser.

At ørret i god kondisjon tåler en sttreng vinter, har vi eksempler på i hagedammen til Jølstramuseet, som for et par vintre siden ble bunnfrosset, og hvor en ørret på rundt kiloen overlevde som i en isblokk. Jeg har ingen annen forklaring enn at den må ha unngått frostskader med sitt fettlag og har overlevd i en slags dvaletilstand ved å tære på dette. Hva mener våre lesere? 

Fortell oss om dine fiskeerfaringer

Har du gode tips og egne erfaringer som du gjerne vil dele med våre lesere, så send oss et par bilder og din historie til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.. Bilde med tekst som vi benytter, honoreres  med en tusenlapp.