Fiskeguiden.no

Nyheter, reportasjer og 2500 norske fiskeplasser

Tips for slukfiske etter laks og sjøørret!

Å fiske med sluk, spinner eller wobbler er en kunst. Å fiske effektivt med sluk er minst like vanskelig som fluefiske. Og minst like gøy, om du lærer deg knepene!

Da jeg begynte å fiske med sluk, trodde jeg det bare var å kaste lengst mulig og så sveive inn. Det ble fort kjedelig. Dersom jeg ikke på forhånd hadde fisket med mark og flue, og visste hvor morsomt det var, hadde jeg nok hatt en helt annen hobby i dag. Nei, skal du ha noen glede av slukfiske, må du kunne lese elva minst like godt som fluefiskeren, kjenne bunnforholdene, velge riktig sluk og servere den, som på et sølvbrett, til riktig tid.

Som en indianer på krigsstien


Jeg er egentlig en utålmodig fisker. Liker å flytte meg mye. Lure meg ned på plasser hvor laksen har hatt fred. For jeg er veldig nøye med å opptre forsiktig. Skal jeg få fisk, må jeg smyge meg ned til elvekanten som en indianer på krigsstien. Laksen eller sjøørreten må ikke se meg eller føle vibrasjonene fra mine målbevisste skritt. Jeg unngår vading, holder meg på land og gjerne i dekning. Overfor sjøørret er jeg spesielt forsiktig, så sky som den er, særlig i dagslys. Hele hemmeligheten ved å overliste den vare fisken ligger i å presentere redskapen uten å avsløre meg selv. Egentlig er det utrolig at laks og sjøørret tar flue, mark og sluk i det hele tatt på strekninger der folk fisker i kø.




Fisket på fire kvadratmeter i 40 år!



Som ukjent er det vanskelig å vurdere bunnforholdene. Laksetakene kan være helt andre steder enn jeg tror. Bli kjent med plassene, hvor laksen tar og når på døgnet den biter best. Jeg foretrekker slukfiske midt på dagen, i varmeste solsteiken, selv om bettet vanligvis er best i skumringen og ved morgengry.



Når jeg skal fiske i en ny elv, tar jeg som regel kontakt med en lokal sportsfisker og avtaler en pris for å guide meg et par timer slik at jeg kan bli kjent med noen av de beste fiskeplassene og den lokale fiskemåten.



Hvor viktig dette er fikk jeg erfare i Numedalslågen for et par år siden.
– Der skal du kaste, og bare der, sa den lokale storfiskeren og pekte på et helt bestemt punkt midt ute på den 300 meter lange fiskestrekningen.



– Der, på et område på bare 2 x 2 meter, der er laksetaket, og bare der, gjentok han, og følte seg ferdig med jobben. Guidingen var gjort unna på fem minutter.



Som ukjent på elva ville jeg ha fisket alle andre steder enn der. Men det hadde vært dumt. For nettopp på de fire kvadratmeterne hadde min lokalkjente fiskekamerat stått i 40 år og fått sine årlige lakser. Bare her, og ingen andre steder ble det tatt laks på denne strekningen, enten det var på flua, sluken eller marken!

Laks på oppgang tar normalt ikke mens den går, ei heller når den lik en delfin skyter oppover brekket og glir inn i hølen for å hvile. Men klarer du å holde redskapen unna hølen til den har fått et kvarter på seg til å finne sin hvileplass, ja da er du nesten garantert fast fisk på ditt aller første kast med sluken!




Best langs bunnen



Enten jeg fisker med sluk, spinner eller synke-wobbler i elv, holder jeg sluken så nær bunnen som mulig. Det er der rovfisken jager. Det er der vi må friste den.



Men der nede på bunnen ligger også gamle trestokker og ekle steiner som elsker å stjele de dyre slukene. Fisker du ikke følsomt nok, blir du fort raka fant. Thorbjørn Tufte forteller i den siste boka om sitt laksefiske i Millionærhølen borte i Skottland. Navnet har den ikke etter fiskekortprisen, men fordi du mister en formue i sluker ved å fiske der!



Hvor viktig det er å fiske langs bunnen, oppdager du best når vannføringen i elva er liten og laksen søker mot de trygge, dype partiene. Laksekongen Tor Hansen har sin måte. I Stjørdalselva en sommerdag for mange år siden, la han et perfekt kast midt ute i det blanke kongeriket, lot sluken gå til bunns og bare ligge der i det aller dypeste partiet, uten å sveive den inn. Med en lett håndbevegelse ga han sluken ørlite liv, akkurat nok til å friste – eller irritere – laksen som sto der og sturet. Femten minutter senere lå 10 kilos-laksen på gressbakken, med sluken godt festet i laksekjeften.






La hølen hvile



Mange dro nok fiskelause hjem fra de nesten tørrlagte elvene sist sommer. Laksen nektet å ta. Den sto der bare, godt utenfor sportsfiskerens rekkevidde. Mye av skylden for det dårlige laksefisket i de puslete, varme elvene mener jeg sportsfiskerne selv har skylden for. Med så lite, varmt og oksygenfattig vann, og med laksens enorme behov for oksygen under slike forhold, ble det fisket altfor hardt på de fleste strekninger. Etter å ha fisket effektivt med flue og sluk og mark i seks timer på et strekk, er det fullstendig feil å overlate fiskeplassene til et nytt team som fortsetter å fiske like hardt. Fiskeplassene må få hvile mellom øktene. Det beste er å legge inn to hviletimer mellom hver fiskeperiode. Min erfaring er at det er de tre første effektive kastene som teller.




Korte kast over midtstrømmen



Du behøver sjelden å kaste så veldig langt, bare kastet er noenlunde presist.



Jeg starter alltid øverst i hølen. Først et par korte kast over midtstrømmen og litt oppstrøms for å få sluken til å gå dypt. Deretter et par lengre kast, fortsatt litt oppstrøms.



Stangtuppen legges lavt og følger snøreretningen hele tiden. For hvert skritt jeg trekker meg nedover, fortsetter jeg på samme måte.

Laksen og sjøørreten tar som regel sluken idet den slipper midtstrømmen. Med lav stang og tuppen i snøreretningen, og med presset direkte på snella, oppnår jeg god kroking. Aksjonen i stanga har jeg behov for bare under kastingen og kjøringen av fisken. Når den først er kroket, tretter jeg den ut ved å presse den med høy stang hele tiden. De fleste mister fisken sin når den går i været under kjøringen. Ved å senke stanga øyeblikkelig, unngår jeg at fisken slår seg av på stramt snøre.



Jeg foretrekker å slukfiske med vanlig sene fremfor dødt multifilamentsnøre. Sena virker mer pålitelig og fleksibel under dramatisk kjøring av storfisk. Jeg har stadig hørt om fiskere som mister fangsten ved at det døde snøret fliser seg opp og lett ryker der bunnen er storsteinet. På den annen side kroker et dødt snøre bedre. Ja, fisken kroker faktisk seg selv. Men her ligger også en risiko. Vant som jeg har vært til å bruke vanlig sene, har det hendt at tilslaget med dødt snøre blir altfor hardt, og jeg river kroken ut av fiskekjeften.






Sølvsluker er som fisk i kamuflasjedrakt



Jeg har to favorittsluker til laks og sjøørret. Det vil si – jeg hadde to. ABU har nemlig fjernet favorittsluken min fra markedet: den svarte og stripete Toby-sluken med gull på baksiden. Den har jeg tatt utrolig mye laks på. En svart sluk skiller seg godt ut mot den lyse himmelen. Derfor er den viktig å bruke nattetid. Svarte sluker er mer effektive til laks enn de fleste laksesluker, og spesielt Toby med sin eggende gange. Ikke minst i vassdrag med liten vannføring og varmt vann, og i melkegrå breelver. Min siste Toby forsvant sammen med en laks i Gaula sist sommer, på ei lita pisslunken elv, der laksen ikke ville ha noe annet.



En sølvsluk er som en fisk i kamuflasjedrakt. Vi vet jo at fisk som lever i høyere vannlag, er lys under buken fordi rovfisken på dypere vann ikke skal få øye på den. Prøv en svart Mepps eller en svart Sølvkroken Spesial når sjøørreten eller laksen ikke biter på andre typer, så får dere se at jeg har rett.



Likevel har jeg den blanke Toby’en med røde finner som favoritt under sjøørretfiske både i elv og i sjø. I overflatevannet, med alt sitt lys, imiterer den blanke sluken småsild. Med en eske full av svarte Toby’er til laksefiske og et knippe mindre sølv-Toby’er til sjøørret, klarer jeg meg bra på en hvilken som helst fisketur her i landet.



Men for å være helt sikker, snapper jeg med meg noen mindre utgaver av Møresilda i sølv og kobber, med røde og svarte rygger. Møresilda er super. Dessuten har jeg alltid med Droppen i sølv og blått, uansett hva jeg jakter på.



Men ikke gi slipp på dine egne favoritter. Nettopp din sluk kan være den utløsende faktor i en elv der alle fisker med favoritten i bygda uten å få respons. Det er ikke bestandig at eksperten i sportsforretningen har rett.

I 1960-årene opplevde jeg å være sammen med to franskmenn som i løpet av 12 dager tok 72 laks på den brune Eira-sluken i Jølstra. I dag er franskmennene og laksen nesten borte fra elva. Og ingen på hele Vestlandet bruker denne sluken lenger. Kleppeskjea er en annen sikker vestlandssluk. Bergheimsluken er også sikker, men den har jeg aldri fått laks eller sjøørret på i andre strøk av landet.



Lenger nordover har vi andre favoritter. Min største laks på 20,5 kilo i Eidselva, fikk jeg imidlertid på den opprinnelige utgaven av Storauren, som ikke finnes lenger.

Bunnapp kan være en kjempelaks!





Pokker også! Fast igjen. Skal jeg miste denne sluken også? Min siste stripete svarte og gule Toby, min favoritt som ABU ikke lenger lager, sitter bom fast. Jeg tvinner sena flere ganger rundt den ene armen og går bakover. På denne måten vil snøret normalt ryke ute ved sluken, og jeg berger hele snørelengden. I beste fall retter jeg kroken og beholder redskapen.



Men jeg får annet å tenke på. Opp fra dypet, rett til værs, kommer elvetrollet som en torpedo skutt ut fra en ubåt i undervannsstilling. I kjeften på kjempen henger min Toby. Jeg sklir og ramler bakover. Rekker ikke en gang å frigjøre sena fra overarmen for å kjøre fisken videre på Ambassadeuren. Laksen skyter fart mot stryknakken. Sena strammer. Skjærer seg inn i flisjakka. Så kommer smellet som fra pisken til en sirkusdressør. Laksen er borte. Den må ha veid minst 20 kilo!



Hvorfor kan jeg aldri lære at en stor laks eller stor ørret tar sluk med et fast grep og kan bli stående på samme plass i nesten et minutt før den eksploderer? Sjøørreten derimot, raser ofte ut straks den kjenner stikket fra kroken. Derfor passer jeg alltid på å sjekke slurebremsen ekstra nøye før jeg starter sjøørretfisket.




Gi slakksnøre eller kapp sena om kjempelaksen vil ut av hølen!




Hvem av oss har ikke stått der med storlaks på kroken og bedt en stille bønn om at den ikke må forlate hølen. En nykomling av en blanklaks har ikke riktig tilpasset seg sin nye standplass, og kan lett slippe seg ut av hølen og forsvinne nedover elva igjen mens snøret renner ut av snella. Har den stått i hølen en tid, er risikoen mindre for at den vil forlate sin standplass. Får du derimot drømmelaksen på kroken, den på over 15 kilo, får du litt av en jobb. Når en kjempe begynner å bli trøtt, utnytter den oterfjøl-effekten og lar strømmen ta seg med utover igjen uten å bruke sine siste krefter. Tung som den er, driver den da lett nedover mot utløpet av hølen, og risikoen for at den skal la seg slippe over brekket og forsvinne for godt, er overhengende.

Da har du to muligheter: Gi slakksnøre så den får anledning til å snu, eller kapp snøret og løp ned til neste høl for å fiske snøret opp igjen der. Hvis ikke kjeften er låst og den da drar til sjøs, vil den som regel stoppe opp i den største hølen nedenfor. Jeg kjenner flere fiskere i Eidselva som har brukt denne taktikken med hell.




Slukfiske bør bannlyses på sjøørret-strekninger!




Det er lettere å finne sjøørreten enn laksen, synes jeg. Da gjelder det bare å få sluken til å svinge over elva lengst nede på brekket, helst nedenfor der jeg tror den står! Skal jeg finne den andre steder i hølen, må jeg ha hjelp fra superlokale fiskere.



Men å fiske med sluk etter sjøørret i en elv, er egentlig en elendig og lite effektiv fiskemetode. Mens laksen går opp i elva uten å spise, og tar sluk som en konkurrent den må jage bort, er sjøørret på oppgang mer opptatt av gode, små matbiter som insekter og mark. Derfor er flue og mark ikke bare det mest effektive til sjøørretfiske, men også den mest skånsomme redskapen for miljøet til sjøørreten. Slukfiske har her ingen annen effekt enn å skremme fisken og skape unødvendig uro på fiskeplassene, så sky som sjøørreten er. Og så følsomme som fluefiskerne er.



Der det er drag nok i elva til flue- og markfiske bør alt sportsfiske etter sjøørret skje med flue og mark, og alle slukfiskere bør etter min mening holde seg unna.






Etter sjøørret i dødvannet




I det mer stillestående brakkvannet i flo- og fjæresonen, med altfor lite drag til fluefiske, og i elvemunningene utenfor forbudssonen, er det derimot riktig å fiske med sluk etter sjøørret. En liten blank spinner eller en sildesluk med en tilsvarende lettspinnstang og 0,20-sene, kan her gi et artig fiske og fin fight. Med en litt kraftigere stang, med 0,30-sene og en sølvblank Toby eller en sildeliknende greie med litt blått eller rødt på, kan man her fiske over store sjøørretplasser der fluefiskerne ikke kommer til.

La fluefiskerne digge sine sjøørretstrekk, mens vi beholder de typiske mark- og slukplassene, slik som dype fossekulper og stillestående elveloner.



Å fiske i sjøen etter laks og spesielt sjøørret, er helt annerledes. I sjøen trekker jeg sluken i det øverste vannlaget, de øverste to meterne, der laksefisken normalt liker å shoppe. Hemmeligheten ligger i hastigheten på sluken. Ikke spør meg hvor fort jeg sveiver inn. Det kommer alt an på lysforholdene, vanntemperaturen og ikke minst humøret til sjøørreten. Men én ting har jeg lært: Dersom sjøørreten bare lugger i sluken eller følger etter den helt inn i strandsteinene uten å ta, så beror det på at jeg trekker sluken enten for fort eller for sent.

Av Eivind Fossheim

ny1.jpg

Kategori: