Fiskeguiden.no

Nyheter, reportasjer og 2500 norske fiskeplasser

Lærdalselva blir aldri den samme igjen!

Det er mer enn 25 år siden jeg krysset elva i stolheisen over til hytta til Per Hjermann jr. Nå er han borte, både den kunnskapsrike bondehøvdingen og mesteparten av laksen og sjøørreten han var så stolt av. Det er ingen tvil. Storhetstiden for en av verdens mest berømte lakselver er forbi. Lærdalselva vil aldri bli den samme.

Sist jeg var her i 70-årene, sto laksen i flak over hele strekningen oppover mot sykehuset. Med floa kom sjøørreten i kåte sprang. Det var liv og røre. Som i elver flest var det alltid sjøørret å se i munningen. Fra det mørknet og frem til svarte natta tok vi den på flua. Noen foretrakk å fiske grytidlig morgen. Lærdalselva hadde en av de største sjøørret-stammene i landet. Kong Harald digget elva som kronprins. Heller ikke han er å finne her lenger. Det er ikke lenger Kongens elv.

Svensk gjestfrihet



Denne gangen er det Ronny og Christina Lööf som tar i mot meg (2003). Ronny kjenner de fleste norske elvene og storkoser seg med sin Christina i hytta under fjellhammeren.

Har hatt en drag oppe i svingen, forteller han. Jo, det høres lovende ut.

Vi ser frem til kveldsfisket. Selv om elva virker mindre enn normalt og temperaturen kunne vært lavere, virker elva like tiltrekkende som den gang for 25 år siden. Men vi ser ingen fisk noe sted. Ikke et eneste vak. Men bare vent til mørket faller på og sjøen flør. Da kommer den nok i store flak!





Ikke et vak!




Jeg setter på en mørk liten klassiker med litt rødt på og en sølvstrime. Den jeg mistet en laks på i Jølstra kvelden før. Med flytesnøre og en liten bit synkeline mot fortommen, kaster jeg elva på tvers. I strømkanten skyter flua fart uten å stripe. Ingen sjøørret kan avvise dette, tenker jeg, klar for duellen, som må komme. Men nei, flua svinger inn i dødvannet . Men neste kastet skal den ta, tenker jeg . Slik går jeg hele strekningen ned til munningen. Ikke ei bein.



Utenkelig for 25 år siden!




Noen av fisketakene kjenner jeg fra før, men verken her eller andre plasser er det antydning til liv. Ikke en gang et vak fra en skikkelig fisk bryter vannspeilet. Mellom øktene sitter jeg i gresset og saumfarter strykkanten. Selv ikke når sjøen flør og kveldsmørket senker seg over dalen, er det antydning til liv på brekkene. For 25 år siden ville jeg aldri trodd det var mulig å oppleve en så død sjøørretstrekning i Lærdalselva!




På gråten




Da rotenonen kverket det meste av sjøørretstammen, må jeg innrømme at jeg var på gråten. Og selv om både forskere og elveeiere trøstet meg med at Lærdalselva ville bli en minst like god sjøørretelv om bare noen få år, nektet jeg å tro det. Jeg fastholder min påstand fra den gang at rotenonbehandlingen av Lærdalselva var galmannsverk. Finstemt som naturbalansen er, med en stamme av laks og sjøørret som er tilpasset vassdraget gjennom tusen år, måtte man være blåøyd for å tro at man i løpet av kort tid skulle reparere de skadene som de såkalte fagfolkene her påførte villaksen og sjøørreten i Lærdalselva.

Frustrerte forskere og elveeiere




Det er gått 6 år siden elva ble rotenonbehandlet. Mest mulig av laks skal opp for å hindre gyrosmitte til andre vassdrag. Ørretfisket er begrenset. Bare den største sjøørreten er det lov å lande. Resten må sette ut igjen, for å bygge opp igjen sjøørretstammen, heter det.. Den ene dagen sier forskerne at man ikke kan sette ut smolt produsert i klekkeriet i Lærdalselva, den andre dagen skal det gjøres. Og sjøørreten skal fiskes med krok uten mothake, så undermåls fisk kan slippe uskadet ut igjen.
Forskere og elveeiere og sportsfiskere er frustrerte over situasjonen.




Kjempetabbe




Det var en kjempetabbe å drepe ned sjøørreten i det desperate forsøket på å redd laksen. Visstnok skal det være tatt noe sjøørret på opptil 6 kilo oppe på Hunderi-valdet, men vi må se i øynene at man aldri makter å få bygget opp igjen ørretstammen, slik den var. Heller ikke lakse-stammen.
Å sette ut igjen laks og sjøørret av Lærdalsstammen produsert av rogn fra genbanken, betyr ikke at den finner seg til rette i Lærdalselva og fisket bli som før.



Hva har skjedd med den unike Årøylaksen, verdens største og vakreste atlanterhavslaks , som kunne bli både 20 og 30 kilo? Jo, selv om man har sikret seg stamfedrene, oppnår de aldri sin gamle størrelse i det nye miljøet. . Det nytter ikke å reparere stammer som er bygget opp gjennom tusen år. Det er ikke så enkelt at man kan drepe ned mesteparten av sjøørreten, som man i Lærdalselva gjorde ved hjelp av rotenon, og tro at man ved utsetting av lagret genmateriale kan bygge stammen opp igjen.



Nei, elva må selv forme sine fiskestammer , filosoferer jeg, der jeg sitter i taubanen som bringer meg over elva og tilbake til virkeligheten, til villakssenteret, der jeg kan studere de siste eksemplarer av den berømte villaksen og sjøørreten fra Lærdalselva.




Siste tur til Lærdal.




Nei, Lærdalselva er ikke noen fiskeplass for meg lenger. Det beste ved gjensynet med min gamle fiskeplass var samværet med mitt svenske vertskap Ronny og Christina Lööf og deres andre gjest, gamleordføreren i Naustdal, Magnus Grimset. Grimset har for øvrig tatt den største laksen i Nausta i år, en rugg på 11,5 kilo på spinner under Hovefossen. Blant gode fiskervenner er det lett å fortrenge bomturer. Vi har massevis av rike minner å snakke om – dessuten ligger det nye spennende fiskeplasser og venter på oss nesten bak hver bidige nes her vest!



Fortsatt skitt fiske, hvor dere enn måtte være!

Eivind Fossheim.

spinner.rekordlaks.jpg

Kategori: