Fiskeguiden.no

Nyheter, reportasjer og 2500 norske fiskeplasser

Slik ble Gyrordatylus Salaris innført til elvene våre

Han kalles laksens ombudsmann. Etter flere forsøk på å fjerne lakseparasitten Gyrodactylus Salaris fra Steinkjer-vassdraget tror fiskeforvalter Anton Rikstad at den siste rotenonbehandlingen fungerte som den skulle. Eller...?

Fiskeguiden har sakset det hyggelige intervjuet som Jan Erik Mo hadde med fiskeforvalter Anton Rikstad i Steinkjer-avisa.no 4.september 2009.

På begynnelsen av 1970-tallet hadde den svenske lakseyngelprodusenten Vattenfall en overproduksjon av smolt, toårig lakseyngel. Samtidig hadde noen få fiskeoppdrettere på Vestlandet begynt å eksperimentere med laksemærer i sjøen, og etterspørselen etter lakseyngel steg. Dermed fikk Vattenfall plutselig et marked for sin overproduksjon, blant annet til Norge, selv om det i 1968 ble vedtatt en lov i Norge om forbud av innførsel av levende fisk.


Imidlertid kunne Landbruksdepartementet gi dispensasjon på strenge vilkår. Ved Fiskeforskningsstasjonen på Sunndalsøra ville man ale opp en robust og produktiv tamfisk for oppdrettsnæringen, samtidig som at forskerne ville finne ut om ikke de ville laksestammene i norske elver kunne forbedres. I oktober 1973 kjørte sjåfør Martin Widmark et parti med 30.000 lakseyngel fra Brødrene Sterners anlegg ved Siljansjøen i Sverige over grensen, og alle papirene var i orden. Det var derimot ikke lasten.


I 1975 opplevde man stor dødelighet i anlegget på Sunndalsøra, og for første gang påviste man lakseparasitten Gyrodactylus Salaris i Norge.


Forskningsstasjonen på Sunndalsøra praktiserte en ordning med bytte av utsettingsyngel til lokale kultiveringsforsøk rundt i landet, mot at de fikk tilbake stamfisk eller befruktet rogn fra lokale stammer. I 1976 ble det sendt rogn fra Steinkjervassdraget til Sunndalsøra, og det kom yngel tilbake. Denne lakseyngelen inneholdt parasitten. Siden har den vært her. Det er så langt brukt 50 millioner kroner for å bli kvitt gyroen i Steinkjers vassdrag, men dette er vel anvendte penger, mener Anton Rikstad.


– For det første er dette statlige penger. De samfunnsmessige tap hvis vi ikke gjør noe vil være enda større. Enkelte mener at vi bør la naturen gå sin gang og la den selv rydde opp i problemene. Det kan så være, og laksen kan nok bli immun mot gyroen. Men dette vil ta 300 år. Det har i hvert fall ikke jeg tid til!


Den snart 60-årige fiskeforvalteren fra Orkdal er blitt selve bildet på kampen mot lakseparasitten i Midt-Norge. Og interessen for laks og fisking har vært med hele tiden.


– Da jeg var 11 år tok min bestefar med meg på en fiskekonkurranse i Orkla med min nyanskaffede bambusstang. 600 deltakere var med, og vinneren skulle få en Skoda. Når startskuddet gikk og man hørte susen fra 600 bambusstenger, skremte nok det vekk all fisken i dette området. Det var ingen som fikk fisk, bortsett fra en mann. Og han var slettes ikke helt edru! Men Skoda fikk han.


Den unge mannen fra Orkdal var fast bestemt på å studere biologi. Konsekvensen av utdannelsen ble at han fikk jobb som fiskeforvalter i Finnmark i 1976. I vårt nordligste fylke er det 40.000 fiskevann.


– Jeg og kona bodde i Lakselv, og jeg husker en same som spurte meg om hvor mange barn vi hadde.

– Ingen, fortalte jeg samen.

– Men har du reinsdyrskinn, spurte han videre. Jeg svarte nei, og fikk dermed et av mannen fra Finnmark. Etterpå fikk vi tre jenter på løpende bånd. Men om det var effekten fra reinsdyrskinnet vet jeg ikke! Det kan jo være en snill og tålmodig kjerring også, he-he.


I 1983 flyttet Anton og resten av familien til Steinkjer. Jobben som fiskeforvalter i fylkeskommunen var en realitet. Den gang var lakseparasitten allerede godt etablert i Steinkjervassdraget, men det skulle gå ti år før man skulle prøve å utrydde styggedommen.

Kategori: