Fluesnyhet

Turbo Ørreter......

Av Tom Andre Antonsen


Når vi går inn i andre halvdel av juli ved Nordre Land, nærmer man seg noe av det mest forutsigbare og morsomste fisket jeg kan tenke meg. Et superfiske som strekker seg langt ut i august. I hovedtrekk er det bestemte biotoper, fluevalg, tidspunkter og presentasjoner som gjelder i denne perioden. Sådan er dette et ganske så bekvemmelig fiske. Det er som regel ikke noe problem å velge flue, sted og metode.Det er tid for pupper, sprutvak og halsbrekkende utras av sterke og selektive turboørreter!

26/7-2005, kl 22

Etter å ha fisket i mange rolige strømmer før på sommeren, har jeg nå satt meg ned på stolsekken ved en utvidelse av elva-en pen kulp. Det var her kunnskapen om dette fisket startet for mange år siden. Minnene dukker opp: Jeg var 13-14 år og rustet med fatterns tyngre slukstang, flue og dupp. På den 1,5 meter lange fortommen var det festet ei lita olivengrønn våtflue jeg hadde bundet selv. Like før hadde jeg sett noe som svømte inn mot land, og tok insektet opp.


Det eneste jeg fattet den gang var at dette var et insekt som svømte i overflaten og at den var grønn. Entomologi- og imitasjonstanken var helt ukjente ting for meg når jeg tok fram den ene flueboksen jeg hadde og satt på det som var nærmest: en dobbeltkroka hårvingeflue med grønn kropp i str 14’ og olivengrønn vinge av hjortehale. Halvtimen før hadde jeg fisket med en våtflue som het Red Jungle Cock-et-eller-annet etter anbefaling fra ekspeditøren på Domus, men jeg tror jeg like gjerne kunne fisket med en blank krok-fisken var og ble uinteressert. Jyplingen hadde etter hvert blitt ganske så frustrert da mange og store fisk ustanselig sprutvaket rundt flua som ble sveivet inn i jevnt og sakte tempo.


I det første kastet med den nye flua tok ei fin røye på ca 8 hg. Den ble tauet inn på 0,40 snøre, kakka i hodet og slengt i gresset. Gutten ville ha mer! Det samme gjentok seg. Ei ny fin røye slukte flua. Dette var starten på en fordypning i dette fisket, og mange år senere har jeg observert ganske mye, og forhåpentligvis lært meg noe, men det er ikke alltid en dobbeltkroka, olivengrønn hårvingeflue har hjulpet meg…


Ovenfor er et grunt stryk med dybde på knapt 50 cm. Det grunne stryket er et typisk oppholdssted for det som jeg tror er en nettspinnende vårfluelarve. Uansett, det er mye av dette insektet i denne delen av vassdraget og de klekker heftigst over en 14 dagers periode. Det starter litt forsiktig i slutten av juli, og tar bare helt av noen dager ut i august. Da blir det kalabalik, som svenskene sier. Denne larven lager fangstnett, spesielt i grunne stryk. ”Valget” av grunne stryk tror jeg bidrar til å fange mer mat i nettet. Etter det jeg har observert på disse stedene, er det svømmepupper som regjerer klekkingene i denne perioden. En olivengrønn puppe som holder det gående et stykke ut i august her i Nordre Land. Det er en grunn til at jeg er akkurat her nå…


Mens jeg venter på at noe skal skje, ser jeg en liten plog i vannfilmen - en liten torpedo av en olivengrønn vårfluepuppe svømmer med livet som innsats mot land. Et stykke bortenfor hører jeg flere sprutvak. Basert på tidligere erfaringer mtp tid på året,vakform etc + litt intuisjon, går jeg ut fra at puppa er på gang! Vakformen gir meg også en viss pekepinn på hvordan jeg skal fiske puppa: Hissige og raske vak tilsier mer bevegelser i flua, men her må jeg også vurdere strømmen. Er strømmen rask der hvor vakformen er hissig, holder det ofte med å fiske puppa i fri drift, kanskje en ørliten lirking. I litt strømsvake områder fisker jeg ofte flua med bevegelse (milimeternøkking med fluesnøret). Jeg fortsetter å følge svømmepuppa, vader ut og fanger den i en liten boks. Jeg har lyst til å ta bilder. Fram med kamera og makrofilter, og jeg får tatt noen ok nærbilder.


I begynnelsen av klekkeperioden(fra ca 25 juli) er det ganske lett å være på talefot med fisken når den beiter på disse svømmende vårfluepuppene. Setter man på en Superpuppan, er man som regel godt beskodd, og opplever fine fangster. Min erfaring er at det i begynnelsen fungerer godt med såkallte impresjonistiske mønstre. Dette er fluer som innehar noen få hovedtrekkene (nøkkelfaktorene) ift det virkelige insektet. Både mtp str, farge, form og presentasjonsevne. Superpuppan er ei sånn flue og en god sådan. Det virker også som fisken ikke er så sær i forhold til vår presentasjon i denne perioden.


Men etter noen dager har jeg observert at fisken blir mer spesialisert; jeg tror den etter hvert stiller inn finsiktet, og blir vanskelig å lure med impresjonistiske mønstre. Det er da vi sier den blir sær. Jeg tror fisken i slike tilfeller blir utrolig detaljfokusert, hvilket innebærer at våre grove og impresjonistiske fluer kan bli for unøyaktige. Dette har jeg ikke bare opplevd under puppedriv, men også når døgnfluene klekker i hopetall. I denne perioden har jeg ikke hatt særlig hell med Superpuppan. Andre, mer sparsommelig dressede imitasjoner, er da langt mer effektive fluer å bruke, men tilbake til meg ved elva. Da jeg hadde tatt nok bilder, gjorde jeg meg klar. Det er spesielt en fisk jeg har merket meg. Den virker finere enn de andre som vaker. Den står på et sted hvor strømmen faktisk er ganske rask, men overflaten er likevel ikke spesielt opprørt. Fisken har en svært hurtig og hissig vakform. Av gammel vane setter jeg på en Superpuppan. Jeg har av en eller annen grunn alltid hatt den tvangstanken at så lenge den svømmende vårfluepuppa er på gang, så settes det på en Superpuppan. Basta!


Jeg begynner å kaste på tvers av strømmen, og lar flua flyte fritt nedover - flere ganger. Ingenting skjer. Etter all sansynlighet har den fine fisken sett flua, men enten liker den ikke flua, eller presentasjonen er for dårlig. Jeg endrer taktikk og smånøkker i flua nedover. Ikke en eneste reaksjon! Etter hvert prøver jeg alle de presentasjoner jeg kan tenke meg, men fisken fortsetter å refusere mi flue. Jeg begynner etter hvert å fundere på om fisken(e) der i strømmen tar helt passive og stilledriftende pupper, hvor beina ennå ikke er foldet ut. Jeg har jo en flue for dette også tenker jeg, men normalt er ikke vakene så hissige da. Jeg vurderer også å sette på en imitasjon av en vårfluepuppe som klekker i overflata (denne svømmer ikke i land), ei flue som fiskes deaddrift i vannfilmen. Gary Lafontaines ”Emerging sparkle pupa” er ei slik flue.


Eller kanskje fiskene nå har begynt å bli så spesialisert, slik at impresjonistiske mønstre faller gjennom? Mens jeg funderer som om det skulle være det norske nasjonalbudsjett jeg snekrer sammen, hører jeg flere hissige vak igjen. En serie av deilige lyder for en fluefisker. Men hvordan skal fiskene der ute lures ?? Vårflueboksen tas fram. Her har jeg de fleste vårflueimitasjoner. Alt fra div vårfluelarver (husbyggende, frittlevende), klekkere (pupper), voksne, samt et halvt dusin dykkende (eggleggende) vårfluer. Det er valgets kval, og mange ganger ikke helt lett: men på sett og vis elsker jeg det - denne vanskelighetsgraden. Å kunne velge ei flue blandt mange andre og få bekreftelsen på at akkurat den flua du har valgt , er det fisken vil ha. Dette er den herlige essensen i fluefiske!


Tilbake til flueboksen: imitasjonene står tett i tett, og blikket går fra hjørne til hjørne – opp og ned. Flere pupper tas frem, vurderes, og settes tilbake i boksen. Til slutt kommer jeg til en ”avdeling” av puppeimitasjoner som jeg ikke har prøvd mange ganger. Jeg bandt dem for 2 år siden - under en overkreativ periode. Den gangen mente jeg at disse fluene kunne være løsningen på mange av de frustrerte dagene, da ørreten og røya var hyperselektiv på pupper, og ikke ville vite av Superpuppan, men likevel ble det alltid til at jeg fisket med Superpuppan. Jeg skulle nærmest tvinge den til å ta Superpuppan! Jeg nærmest fordummer meg sjøl, når jeg tenker: ”hvorfor i all verden har jeg ikke brukt denne flua før i år?” Dette MÅ da være rette flua? Under disse selvbebreidende tankene, hører jeg flere sprutvak ute i strømmen… Et par minutter etterpå sitter en foampuppe på fortomsspissen. En journalist som skrev en artikkel om dette fisket spurte hva jeg kalte denne, men jeg hadde ikke noe navn på den. Der og da døpte jeg den til Toms Foam Pupa. Flua er nok funnet opp før, selv om jeg aldri har sett den i noen fluebinderbok, men det er greit med et navn på flua for egen del, for å lette flueidentifiseringen i min fangstloggbok.


Jeg vader ut litt ovenfor der hvor den pene fisken sprutvaker. Første kastet blir faktisk ganske bra - flua flyter raskt over partiet der jeg mener den pene står, men ingenting skjer. Nytt kast. I mellomtiden har fisken allerede vaket en gang. Flua nærmer seg plassen, og jeg hever stanga litt samtidig som jeg rister i stangtuppen.Flua småtripper nedover. Pang! Lyden av sprutvaket er som musikk. Et lett tilslag, og femmersnøret raser utover. Merker fort at dette er en anstendig og hissig fisk. Den tar raka vegen nedstrøms, nesten over på den andre siden av elva.Etterhvert begynnner jeg å skjønne at dette ikke er noen tokilos, men den gir meg likevel masse god hjertemassasje, og det at jeg har klart å lure en fisk som jeg anså som sær, gir god selvfølelse der og da. Den holder på litt frem og tilbake, men må til slutt gi tapt. En barnslig glede fanger meg , da håven lukker seg om fisken…

Ingen rekordfisk, men omstendighetene rundt fisken gir meg glede. En trinn og fin ørret på kiloen. Kaffen tas frem og jeg tar meg en pause,det er midnatt. Pausen blir imidlertid ikke lang, da jeg ser at sprutvakingen tiltar, men brorparten av fisken vaker nå ivrig på andre siden av elva - utenfor kastehold.


Kaffen blir i hast slengt i gresset, og velger meg ut en fisk på andre siden jeg tror kan nåes. Jeg ser etter hvert flere anstendige røyer hoppe klar av vannet i sin iver etter å nå igjen puppene. Det må småhasardiøs vading til for at jeg skal ha muligheten til om mulig å rekke ut til noen av fiskene. Et kast treffer. Puppa får flyte fritt i noen sekunder, før ei røye glefser den i seg. Mens jeg kjører fisken, hører jeg et skummelt plask. Kan ikke lokalisere det, men skjønner at det er en av de virkelige høvdingene i elva det dreier seg om.


Røya blir kakket i hue.Jeg vader på nytt ut og det er under denne utvadingen jeg ser årets gamp i elva. Den ruller seg sakte og rolig der ute i strømmen utenfor kastehold og jeg kan nærmest høre kjevene klappe sammen idet den etter all sansynlighet tar ei puppe. Dette er fisk i 4 kilosklassen! Men det blir med glaninga, jeg rekker ikke ut til fisken, og bestemmer meg for å avslutte fisketuren. Klokken er 0200 og vakingen har gitt seg. Jeg har fortsatt massevis av puppefiskedager fremover, men nå er det i allfall i gang! Jeg tror mer er i vente...


I dagene som følger blir det en del fin fisk på kiloen og oppover – alt på TFP, under massive klekkinger av tidligere nevnte vårflue (alle svømmepupper), flere ganger er jeg i kontakt med noen virkelige pene, men enten så kroker de ikke, eller krokfestet glipper. Noen av ørretene kjørte jeg i ca 30 min, før krokfestet glapp. Dette var fisk i 1,5,- og tokilosklassen.

Den nest siste fiskedagen (050805):

Kveldsnytt har nettopp vist værmeldingen og folk flest gjør seg klar for loppekassa. I morgen venter en ny dag med rushtrafikk, stempling av arbeidsur og andre tidsklemmeforhold. Dette vil snart også bli mitt daglige scenarium, sukk! Men enn så lenge har jeg 2 fiskedager igjen, eller skal vi si fiskenetter? For fisket den siste tiden har dreid seg om senkveld- og nattfiske. I døgnets mørkeste timer, som for øvrig ikke er så mørke her oppe ennå - er svømmepuppa på gang, og det gjelder å kjenne sin besøkelsestid.


Gamlefar har ordna med matpakke, kaffe og noe god, fersk gjærbakst. Hans baker- og konditorbakgrunn har jeg nytt godt av denne sommeren. Mens jeg kjører oppover langs elva, mot der hvor elva skyter fart og rullesteinsgrunnene regjerer, tenker jeg ut nattas fiskestrategi. Eksakt hvor skal jeg starte fisket? Det jeg skal fiske med denne kvelden og natta er en lett sak i disse puppetider -det blir ei foampuppe. Det eneste som kan variere, er størrelsen på flua. Valget av størrelse på flua faller imidlertid når jeg har sittet ved elvebrinken og observert en liten stund. Blant alle tanker kan jeg ikke glemme den fisken som de 2 siste dagene har erta meg. Den ene gangen tok den sågår flua i kjeften i et rolig og selvsikkert rullevak, men jeg var for gira da jeg så kulen på vannflata bare 10 meter fra meg. Tilslaget ble gjort alt for raskt. At man aldri lærer! Jeg vet jo at man med stor fisk skal rekke å ta av seg fiskehatten, hilse og si ”takk for at du tok flua kamerat”, før tilslaget kommer. Den har stått på samme plassen noen dager, og anslår den til rundt 3 kg.
På vei oppover, tar jeg en liten svipptur innom den gamle brua. Et fint sted å ”sjekke ut forholdene”. Står ofte stor fisk i området, og det er lett å få øye på fisken både ovenfor og nedenfor brua. Denne kvelden er det imidlertid dødsens stille her intet vak, minimalt med insekter. Nei, det er de øvre deler av elva som gjelder nå… 20 minutter senere sitter jeg på stolsekken, og nyter medbrakt fersk gjærbakst og fatterns tynnbryggede kaffe. Det starter ofte slik: Bedagelig observasjon med noko godt attåt, mens man venter på at puppa, OG fisken skal vise seg.Tiden går, men ingen ting skjer. Jeg tar meg tid til å montere videokameraet på stativ; har vyer om å kroke fisk, mens båndet surrer. En titt på klokka viser at tiden egentlig skal være inne, men fra tidligere erfaringer vet jeg at dette kan variere noe, og klekketidspunktet og drivet kan også variere ift lokalitet. Etter enda mer venting uten at noe skjer, bestemmer jeg meg for å bevege meg noe oppover elva. En liten gåtur på 5 minutter, så er jeg ved stedet hvor den store forleden gapte over flua mi.


Det er med litt sitrende spenning jeg setter meg ned på stolsekken og våker over området jeg har observert 3 kilosen. Lenger oppe hører jeg noen typise puppevak, men antar dette er noe mindre fisk. Akkurat i det jeg er i ferd med å lirke frem en rosinbolle fra stolsekken hører jeg en distinkt og plump lyd. I refleks drar jeg nesten på meg nakkesleng, når fokuset raskt forflytter seg fra rommet i stolsekken, og 15 meter utenfor meg. Der ute ser jeg et massivt hull drive nedover med strømmen. Tankene går selvfølgelig til et par dager før hvor jeg var altfor ivrig med tilslaget: er det samme fisken som nå står på samme plassen? Det drøyer bare et halvt minutt: et rolig, men kraftfullt innsug av en puppe åpenbarer seg der ute(er nesten sikker på at det er pupper fisken tar). Flua er allerede på fortommen, jeg vader forsiktig utover-nesten som en indaner krokbøyd og nistirrende mot området fisken står. Atter en gang vaker den store…


Jeg stiller meg ca 10 m skrått oppstrøms, og tar en siste preparering av flua: pulverristing, samt litt fett, og litt mudding av fortommen - her vil jeg være på den sikre siden. Der fisken vaker er strømmen ganske glatt og avslørende - må være forsiktig her. Den 12 krok store flua kastes et godt stykke ovenfor og driver nedover, mens jeg smålirker med litt hevet stang. Nå er flua over fisken! Intet skjer… Nytt kast, presentasjonen er god, men nå drifter jeg den fritt nedover. Atter en gang flyter flua lett over stedet, men ingenting skjer! Er det rett og slett noe annet enn pupper fisken tar? En rask kikk rundt meg, samt niglaning ned i vannet rundt vadeskoene, manifisterer ikke noen andre interessante insekter. I mellomtiden har fisken vaket igjen, men vaket hadde en hissigere framtoning nå. Mulig 12 krok er litt for stort, så jeg sikrer meg ekstra, og skifter til en TFP 16’. I det jeg klargjør for det første kastet med 16’ flua, ser jeg en liten plog i vannfilmen. Er heldig, da den svømmer rett mot vaderne. Plukker den opp, og får en antagelse om hva som var galt med den andre flua. Størrelse! Fargen er fortsatt olivengrønn, men 16’ kroken matcher bedre,ja.


Jeg presenterer flua med smånøkking-intet skjer. Ved neste kast lander flua 15m ovenfor, men nå lar jeg den drifte fritt nedover. Følger flua, og kjenner at skulder muskelaturen knyter seg sammen. Øynene begynner å renne da de er vidåpne og nærmest overfokuserer på flua i strømmen. 4…3…2…1 meter igjen…Scchlurf ! Yes! Fisken tar! Et slusjaktig vak, og jeg gjør tilslaget: ”takk for at du…” .Jeg kjenner flua rasper inne i fiskens kjeft, før stanga retter seg ut i en ”slapp” tilstand. Skuffet? Ja, det er jeg - forferdelig skuffet over meg selv! Enda en gang har jeg vært for gira. Tilslaget kom for raskt.


Nærmest i en overtroisk tilstand står jeg og niglaner på stedet hvor fisken tok flua, men innerst inne vet jeg at dette var den eneste sjansen jeg hadde på denne fisken. 15 minutter holder jeg ”vakt” over området, bare for å sikre meg, men glattstrømmen er og blir like fredfull…


Etter at skuffelsen har lagt seg, vandrer jeg tilbake der hvor jeg startet fisket denne kvelden, og nå har det begynt å skje ting der! Observerer flere fine fisker. Foreløpig plukker fisken pupper litt lenger ut , men jeg vet av tidligere erfaringer at fisken utover i klekkingen kommer nærmere land.Etter en liten stund, synes jeg det er nok glaning, og vader forsiktig ut langs med land .En god plass her er ved en stein som ligger like ved elvebrinken litt lenger ned og jeg tar sikte på denne. Vel fremme ved steinen observerer jeg flere fine fisker ca 7 m ut. På fortommen sitter TFP 16’ og første kastet blir helt greit. Strømmen er ganske rask her så jeg lar bare flua drive fritt med strømmen. Schwupp! Fast fisk på første kastet overrasker meg litt, og det bærer rett nedover i et 40 meters utras, noe som medfører en hasardiøs løpetur oppå fyllmasser av store stein man i sin tid la langs elvekanten. Dette er gjort for å hindre erosjon . Der og da angrer jeg på at vårens kondisjonstrening ble droppet, for dette er nesten toppidrett. Turen nedover fortoner seg nærmest som en triathlon for sportsfiskere, med innlagte hinder av greiner, brennesle og vippende store kampesteiner.


Fisken får god hjelp av den strie strømmen og hopper en gang på vei nedover. Kan se med det blåtte øyet at dette er fisk mellom 1,5 og 2 kg. Nå har den kommet helt ned i svingen og har gjort en stopp, den gjør seg tung og bare ligger i strømmen. Etterhvert merker jeg at den blir litt medgjørlig og setter litt ekstra press på fisken. Den følger halvlydig med, men jeg vet at jeg også må opptre varsomt, da en 0,15 fortom ikke tåler all verden. Halvveis opp mot ”høggstedet”, prøver jeg å buksere fisken nærmere land, hvor strømmen er litt svakere - dette bare MÅ gå , tenker jeg. Fortsatt følger den med, men akkurat i det jeg setter litt hardere press på den, retter stanga seg ut. ”Tykje!!” runger det i dalen. Enda gang har jeg mistet en pen fisk under dette fisket! Ja, ja - jeg klarte i hvert fall å kroke den - sier jeg til meg selv for å glatte over at jeg muligens har gjort noe galt. Når jeg sveiver inn, ser jeg at flua fortsatt sitter på fortommen. Så var det bare krokfestet som glapp, for n’te gang den siste tiden…


Jeg vader forsiktig tilbake langs elvekanten, og hører flere hissige vak lenger opp. En anstendig fisk står ganske nært land og jeg vurderer om jeg skal gå gjennom krattet og opp på stien for ikke å skremme den, men jeg gambler litt og fortsetter vadingen i elva. Etter den strabasiøse løpeturen er jeg rett og slett blitt for utmatta til å drive med terrengløp. Den pene fisken vaker fortsatt jevnlig da jeg stopper ca 10 meter fra den. Det er da jeg oppdager en annen fisk, som uten å mukke begynner å vake bare 3 meter fra meg! Litt skrått oppstrøms. Vurderer denne til samme størrelsen som den jeg mistet, og jeg gjør meg klar til å kaste på den. Første presentasjonen blir litt krampaktig og flua får flyte fritt over fisken. Etter flere gode presentasjoner både med og uten bevegelse, står jeg fortsatt uten høgg. Hva er det med denne fisken!? Kanskje det er en av de samme fiskene jeg tidligere i uken var bortpå? Har den blitt litt sær og ”klok av skade”? Under disse tankene bestemmer jeg meg for å foreta en ”spesialpresentasjon”. Ikke ofte jeg benytter dette, det er heller ikke ofte man har muligheten, da situasjonen må være litt spesiell for å få det til. Benytter det når jeg tror fisken er litt fortomssky og det tror jeg fisken der ute er. Litt snøre blir matet ut og jeg kaster ca 5 meter oppstrøms for fisken. Flua nærmer seg vakstedet - 3 m igjen, stanga heves og flua blir forsiktig trippet nedover. Nå er det bare flua som berører overflaten. Det er småskumle sekunder som nå følger, og jeg formaner meg selv om å ta av capsen og hilse, før jeg gjør det eventuelle tilslaget. 2 m igjen…Yes! Et nytt schwupp! Fisken tar , og jeg teller til 2 (var en overambisiøs tanke å ta av seg hatten) før tilslaget kommer. Den herlige motstanden i stanga iler gjennom håndledd, underarm og når til slutt hjertet. Fisken sitter, yess-yess!!


Litt stolt over at jeg har hatt litt ismage, tar jeg et steg inn mot land. Samtidig ser jeg fisken tar ut en retning jeg absolutt ikke liker. Friskt i minnet sitter den forrige triathlonturen ned elvebredden… ”F…ns ondskapsfulle fisk!”, forbanner jeg fisken der ute. Det bærer rett nedover og etter hvert forsvinner mer og mer av backingen. Da jeg har lite backing igjen, ser jeg ingen annen utvei enn å følge etter. Virker det kjent? Ja, denne fisken er skikkelig ondskapsfull! Den drar meg i etapper nedover, og for å være ekstra mobbete virker det nesten som om fisken venter på meg hver gang den har kommet et stykke nedover, og når jeg endelig er på høyde med fisken igjen, setter den av gårde mot en ny hard etappe. Ond,ond ond… På vei nedover, hopper den flere ganger, avløst av nye og kraftfulle utras. Dette er noe av det verste (beste?) jeg har opplevd! Nå er den helt nede ved svingen, og tar forsyne meg en tur på andre siden av den strie elva! Denne fisken vet å plage en gammel og sliten kropp som har kondisjon lik en fordrukken Vålengasupporter! Etter hvert raser den skrått oppstrøms og kommer til slutt til stedet hvor den tok flua - hele tiden med meg på slep. Fisken er fullstendig herre over situasjonen, jeg er bare å betrakte som et slaskete vedheng. Nå følger en stillingskrig hvor den bare står og stanger i strømmen - rikker seg ikke en cm. 5 minutter står vi slik og sloss før den tar en ny reise nedover mot svingen. Med meg på slep.


Under løpetur nr 2, begynner jeg å lure på om denne fisken har funnet seg et eller annet avløpsrør, hvor en av bygdas kroppsbyggere har skylt ned sine ”vitaminer”, for denne fisken
er noe av det sterkeste jeg har vært i kontakt med, i forhold til størrelsen! Historien blir etthvert en reprise av den forrige løpeturen, men omsider merker jeg tretthetstegn. Det har gått ca
45 min siden den tok. For første gang ser jeg fisken tydelig - den er pen. Nå er den merkbart sliten og den har antydning til stabilt sideleie, da den til slutt lydig seiler inn i håven… Vel oppe på land segner jeg om. Spørsmålet er hvem som er mest sliten: meg, eller den trinne ørreten på 1,8… For fisken fortsatte å sprelle på land. Det gjorde ikke jeg… Mye melkesyre er produsert i de 50 minuttene fighten tok…


Jeg er fristet til å ta meg en hvil i bakken, men mye vil som kjent ha mer. Det vaker fortsatt der i strømmen og det er med en viss skrekkblandet fryd jeg vader ut mot en fisk som står steady og plukker pupper. Tror ikke jeg orker en løpetur til. Fisken der ute virker veldig ivrig og står knapt 2 meter fra land. Jeg vader nedover mot fisken og stopper ca 15 m fra den. Et kort kast på 5 m er nok, og jeg lar flua drifte ”dead” nedover. Den tar i første kastet og gjør meg nervøs da den ruser et lite stykke nedover, men den stopper forholdsvis tidlig. Gudskjelov! Like fullt er den sprek, men ”heldigvis” er den ikke like stor som den forrige. Som følge av dette kjører jeg den litt på lykke og fromme; dvs hardere. Og etter ca 10 minutter glir den inn i håven… Kl er nå ca 0300 og vakinga har gitt seg. Tar en kaffe og en ”prilla” (snus) mens jeg fordøyer inntrykkene. Dette har vært en morsom og slitsom natt, men du verden så fin måte å bli sliten på. I forvissning om at jeg har en fiskedag igjen her oppe, pakker jeg utstyret og ringer fatter. Han skal gjøre seg klar med fotoapparatet.

Den siste fiskedagen

Den siste fiskedagen blir egentlig bare rot. Jeg drømte om å gjøre det virkelig store, 3 kilo++ skulle tas på puppe, men det ble med drømmen. I en slags jagende tilstand,kjører jeg ”hit og dit og rundt en liten bit”, i håp om å se en virkelig stor fisk vake, men bruker bare bensin. Jeg får likevel en sanselig opplevelse da jeg under en jernbru ser en fisk i femkilosklassen stå å
”blafre” i strømmen.Jeg mister riktignok en fisk i tokilosklassen i selve puppestrømmen etter å ha kjørt den i 30 min. Atter en gang glapp krokfestet og hadde en saftig løpetur på fyllmassen. Nei, det får vente til neste år. Bye-bye kjære elv.


Kun 9 mnd igjen, nedtellingen har begynt…
Bye bye, Nordre Land.....